Vinter, vår, sommer

Kautokeino, her kommer vi!

Ja, da har vi tilbringt noen dager her i Skaidi, og det har gjort veldig godt for kroppen! Vi har spist oss opp på burger og godis, å pulkene er nå fyllt opp med turmat og ikke minst masse sjokolade. Vi har fikset utstyr, smurt sko og behandlet mine ømme føtter og gnagsår. Så nå er vi klare for en lang og tøff etappe til Kautokeino. Det skal bli godt å komme i gang igjen!

Her på fjellhotellet har vi hatt tilgang på både dusj, baseng og badstue, jeg trodde aldri jeg skulle si dette men vi har ikke benyttet oss av disse tilbudene. Vi diskuterte det før vi kom hit å kom da frem til at vi skulle prøve å beholde det lille fettlaget vi har opparbeidet hittil. Vi vet at det kommer til å bli mye kaldere på denne etappen enn den forrige, så da er det greit å være litt forberedt! Så er det jo også litt spennende å se hvordan kropp og hår reagerer på å ikke bli skrubbet flere ganger i uken. Så her er det altså kun foretatt en aldri så liten kattevask! Takk og lov for at vi er alene på hotellet…

Er det noe det har vært mye av den siste tiden for min del så er det følelser. I løpet av en hel dag på fjellet kan jeg føle meg både glad, trist, redd, sint, frustrert og lykkelig. Men ikke nok med det, alle disse følelsene blir 10 ganger mer forsterket her ute i villmarka enn til vanlig. Er det ikke rart? Det ene minuttet kan jeg gråte av frustrasjon og det neste kan jeg le, smile og føle meg som verdens heldigste jente som får muligheten til å oppleve dette.
For ja, hvor heldig er ikke jeg? Det er jo det som til slutt fester seg og gir meg motivasjon når frustrasjonen er på sitt værste.

Det er virkelig noe spesielt med det å komme seg ut i naturen over lengre tid å få føle på denne berg og dalbanen av følelser, koble av, tenke og lære seg å sette pris på de enkle, små tingene i livet.

Det å tenke er noe vi får uendelig med tid til. For det er nemlig ikke slik at vi går ved siden av hverandre å skravler om alt å ingenting 7 timer i strekk. Nei vi går gjerne med noen meters mellomrom å lever i våre egne verdener. Det er jo grenser på hvor mye det finnes å snakke om, å vi har tross alt 5 måneder igjen å gå på. Man får tenkt igjennom livet mange ganger i løpet av en dag, å for min del går mye av tiden til å prøve å huske teksten på alle sangene fra barndommen. Så der går jeg da, 10 meter bak Kristian å synger på Tuppen og Lillemor, om og om igjen. Spennende.

Ganske grei ordning egentlig, Kristian går fremst med kartet, tråkker løype og teller kilometer. Jeg går bak, synger stille, ser etter fugler og stopper støtt og stadig for å se på ulike dyrespor. Funker utmerket for meg isåfall!

Nå krysser vi fingrer og tær på at været er på vår side fremover, og at føtter og utstyr holder seg godt! Finnmarksløpet er jo rett rundt hjørnet, og siden vi skal gå i samme område hadde det jo vært ekstra moro om vi krysset løypa og kanskje er vi så heldige at vi ser eller møter noen av deltagerne!

image

Tusen takk for oss!

image

image

Utsikt over Skaidi fra hotellrommet

2 kommentarer

  1. Mamma Elisabeth

    Så godt å høre at føtter er leget og kroppen motivert for mange mil :).
    Rart med dette med stillhet og tankene – da blir det liksom rom for refleksjoner, noe du beskriver meget godt. God tur videre og samevennene er klare for besøk 🙂

  2. Edvard

    Det er nok kraftig vind med snøfokk, fuktige, kalde kinn, våte øyne og snørrete neser når dere ferdes nå. Kanskje dere kan ta inn på Bojobæ skihytta. Den skal ligge i ruta deres nå ! Dere trenger det !

© 2023 Norge på langs

Tema av Anders NorénOpp ↑