Skaidi – Joatkajarvi fjellstue

Nå er det over 3 uker siden jeg dusja sist, halla damer! Det høres nok ekstremt ekkelt ut for deg som leser dette. Du har jo sikkert tilgang til dusj når du måtte ønske. For ikke å snakke om varme omgivelser. For oss er dette fettlaget nødvendig for å holde varmen. 

Vi har nå vært på tur i 18 dager. Og rekorder setter vi begge hver dag. Vår lengste tur før dette var på 10 dager. Vi har med andre ord en grunn til å feire hver dag, jippi!

Å gå på oppstikka snøscooterløype er helt klart en fordel for oss. Men det føles som en evighet. Du går og går, og veien tar aldri slutt. Er du riktig høyt oppe, kan du til tider se flere mil framover. Og når du i tillegg skimter snøscooterløypa i det fjerne, er det bare å være glad for at du slipper å traske i løssnø. Du lærer deg fort å tenke kortsiktig på en tur som dette.
De to første dagene etter Skaidi fulgte vi snøscooterløyper. Vi klarte å legge 36 km bak oss. Så var det å komme seg på riktig side av Stabburselva, i riktig så mye løssnø. Det var så tett med bjørkeskog til tider at vi begge var redd for at øksa måtte frem. Men som vanlig fant vi en vei.
Å klage på været kan vi ikke. Vi gikk i solskinnsvær helt til Bojobeaskihytta. Det er rart hvor mye været påvirker deg på tur. Når det er sol blir alt så greit, selvom det er rundt 11 minus. Verden smiler til deg og alt slitet blir glemt.
I enden av det ene Stabbursvannet traff vi på en trivelig kar som ba oss inn på kaffe i hytta si. Minken hytta. Vi fikk høre spennende historier om distriktet. Det var særdeles spennende å høre på alle «Norge på langsere» han hadde møtt, og som hadde vært innom hytta hans.

Noe som er både rart og nytt for oss er alle Gompiene her. Midt i den fjerne villmark treffer vi støtt på campingvogner og alltid flere ved siden av hverandre. Det er nemlig lov å ta med seg campingvogna og sette den der du selv synes det er fint. Dette er selvfølgelig ikke hytteeierne fornøyd med. Gompiene fraktes inn med snøscooter.

Det er lov for alle å kjøre på snøscooterløyper. Og de første dagene føltes det som vi var på en fylkesvei. Det virker som det er like vanlig å ha snøscooter som det er å ha båt på vannet i Tønsberg. Om ikke vanligere.

Etter planen ankom vi Bojobeaskihytta akkurat i tide. Det begynte å blåse opp i går og vi tok en hviledag i Bojobeaskihytta, i le for uværet. I dag hadde vi en kort etappe til Joatkajarvi fjellstue. Det blåste som bare det og sikten var rimelig dårlig. Men vi traff på ny på snøscooterløypa og da var det bare å følge den til fjellstua.

Når vi går, går vi som regel i to timer før vi tar en kort pause. Den består av å hive i oss mest mulig loganbrød (takk til mormor Solveig som er så snill og baker til oss) eller nøtter og litt vann. På kortest mulig tid. Så bærer det videre. Vi går altså nesten hele dagen uten ordentlig pauser. Vi regner med det blir lengre pauser når det blir varmere i været.

Nå sitter vi i fjellstua og koser oss. Det er en rar følelse når du kjenner at føttene endelig blir skikkelig varme. Dette er med andre ord luksus for oss. I morgen drar vi videre mot Mazi.

Jeg husker jeg satt inne på lesesalen på UiA. Jeg så støtt ut vinduet og drømte meg ut. Ut i naturen, ut på skikkelig lange turer. Jeg funderte på om jeg ville lengte tilbake til lesesalen. Til varmen, til kaffen som var tilgjengelig når jeg måtte ønske. Men etter 18 dager på tur kan jeg trygt si; «det gjør jeg ikke».

Soloppgangen og oss. Minus 15 grader.

Wii, endelig hytte i sikte

Hvor er vi?

Store gleder!

Kvelden kommer fort.

Gompi!

Minken hytta

Klarer du å se Bojobeaskihytta? Den var ikke veldig lett å finne.

Bojobeaskihytta. Første DNT hytte så langt.

Viktig å holde føttene ved like.

Henry David Thoreau sin bok Walden.

Nei, ikke noen utedo luksus på oss.

Endeløse sletter.

Her får vi verdifull informasjon i Minken hytta. Takk for oss.