Endelig Kautokeino!

Vi er kommet oss helskinnet til Kautokeino noen dager før planlagt, og lever nå det gode liv til depoet ankommer og vi kan fortsette. Det er rart hvordan kroppen blir vandt til å være i kulda. Når vi først kommer til ei hytte og har gledet oss lenge til å sove på madrass i en varm tilværelse, ender det alltid opp med minimalt timer søvn på grunn av varmen. Det har ikke slått feil hittil.

Vi forlot Joatkajavri fjellstue med godt mot, men det ble ikke helt som vi hadde tenkt. Vi skulle nok egentlig blitt værfaste den dagen. Som Edvard, farfaren til Kristian beskrev, så var det en dag med kraftig vind og snøfokk, fuktige, kalde kinn, våte øyne og snørrete neser. Det var nok på det meste oppe i 15 m/s og vi så i perioder bare noen få meter foran oss. Heldigvis gikk vi på oppstikka løyper, uten de hadde vi ikke kommet langt den dagen. Man blir fort sliten av å gå i slik motvind, det tærer på kreftene og humøret å kjempe mot en vegg med 40kg på slep. Det var til slutt ikke noe annet å gjøre enn å prøve å finne en plass det var le så vi fikk satt opp teltet. På Finnmarksvidda så er ikke det alltid så enkelt. Vi hadde tidligere gått forbi ei hytte som lå nokså i le, og vi var nødt til å gå tilbake, for fremover kom vi oss ikke. Vi snudde og fikk slått opp teltet i en fei. Etter slike dager er det ekstra godt å krype ned i den varme soveposen etter en varm middag.
Dagen etter hadde vinden heldigvis gitt seg litt og vi kom oss et godt stykke mot tettstedet Masi.
Masi var en veldig fin plass, og med utrolig hyggelige mennesker! Vi fikk tips om hvor vi skulle gå videre og vi møtte en mann ved navn Johan P. Eira som driver Cavzo Safari. Han hjalp oss med å finne en plass å sove og ga oss rester av den samiske retten Bidos, som forøvrig var helt nydelig! Besøk nettsiden www.sautso.no om du har lyst på noen ekte samiske opplevelser!

Ikke mye å se i dette været...

Her henger de skjærer i trærne av en eller annen grunn!

Denne luringen og ei venninne fikk gratis skyss hjem!

Fra Masi gikk det som en drøm! Det var mildt vær og føre var bare herlig. Humøret var på topp og milene gikk fort. På slike dager glemmer man alt slitet og setter virkelig pris på livet.

Vi kunne fint gå uten ski opp bakkene fra Masi

Tær må teipes

Vi har fått nære møter med både rype, rev og ikke minst reinsdyr. Vi gikk rett på en flokk med reinsdyr som hadde slått seg til ro på løypa vi skulle gå, og like etter var vi tilskuere til flytting av en flokk. Det var veldig fascinerende å se hvordan flyttinga foregikk, med scootere og gjeterhunder.

Nyrskjerrig rype

Reinsdyrflokk på flyttefot

På tirsdag ettermiddag slo vi leir bare en mil fra Kautokeino, så det ble en nokså kort tur på Onsdag.
Etter 3 uker med heftige gnagsår og vonde føtter for min del, var det nå Kristian sin tur til å få skavanker. Han har ofte sagt til meg at jeg kan gå først for å bestemme farta siden jeg har slitt mer enn han, så denne gangen tenkte jeg at det var min tur til å være hyggelig. Jeg sa at siden han har vondt i beina så kan vi følge hans tempo. Det skulle jeg jo aldri ha gjort… Han slengte på seg sekken og satte fart. Han omtrent løp med skia, det var som å se Northug i en sluttspurt. Jeg heiv meg etter å fulgte så godt jeg kunne. Jeg forsto jo fort hvorfor dette plutselig ble et kappløp, og selv om jeg angret på det jeg sa var jeg bestemt på at jeg ikke skulle nevne det. Etter en stund ba jeg han stoppe så jeg fikk lettet litt på klærne. Jeg spurte om han hadde det travelt, fikk da tilbake: «Nei, synes du det går fort eller?». Det gikk etterhvert saktere og vi lo begge godt av det etterpå. Jeg har nå lært at dette betyr en utfordring i hans ører, og det kommer nok ikke til å gjenta seg.

Her ble det fort en pause.

Den siste mila til Kautokeino gikk iallefall fort, og fornøyde med å ha gjennomført etappe 2 sjekket vi inn på Arctic Motell og Camping, og gikk deretter for å kjøpe oss en burger på Esso. Fortreffelig!

Det begynner og vises godt både på klær og utstyr at vi har vært en stund på tur. Min kjære sekk fikk et litt for intimt møte med primusen tidligere, så nå trenger jeg ikke lengre åpne glidelåsen for ta ting ut av topplokket! Det skal vises at vi er på tur, og som Kristian sier: Det er ingenting tau og gaffateip ikke kan fikse!

Sånn kan det gå...

Vi blir her i Kautokeino til pakken med forsyninger er kommet,  og setter da kursen videre mot Finland og Kilpisjarvi.

Vi synes det er veldig gøy at så mange følger med på oss, og setter stor pris på alle kommentarer og hilsninger!