Måned: mai 2016

Etter noen fine dager i Meråker og sivilisasjonen var det tid for å komme seg videre. Etter en helg med mye god mat, en dusj og ikke minst mye sosialt var det litt vemodig å si farvel til våre familier, men nå nærmer vi oss Lindesnes med stormskritt og det er jo motiverende nok i seg selv!

Sekkene ble fraktet til Bjørneggen turisthytte i Stordalen og vi trasket langs veien dit på mandag. Vel fremme på hytta ble vi møtt med noen kalde øl og kake som mamma og pappa hadde satt igjen, det lettet absolutt på humøret. Det ble ikke veldig mye hvile i Meråker, spesielt ikke for Kristian som hadde besøk av de 3 brødrene sine, så det ble tidlig kveld på oss begge.

Nasjonaldagen kom og vi slo til med litt ekstra sukker på havregrøten til frokost. Så var det bare å ta trugene fatt og labbe over fjellet mot Ås i Tydal. Været ble etterhvert bedre og sola tittet frem. Flagget var selvfølgelig med denne dagen og vi hadde spart to kakestykker som vi fortjent kunne nyte etter å ha kommet oss over fjellet. Det er ingen tvil om at det var tøft for føttene å gå på truger, for de var virkelig ømme når dagen var omme. Noen stor feiring ble det altså ikke på selveste Nasjonaldagen, men det får vi ta igjen til neste år!

Onsdag var planen å komme seg opp på fjellet å gå fra Ås og over til Reitan, men slik ble det ikke. Etter å ha trasket over hvite fjell med ski på beina i 3 måneder var vi kanskje litt vel ivrige og optimistiske da vi valgte å sende hjem ski og staver og heller ta med truger. Snø var det mer enn nok av på fjellene, og veien over til Reitan var fortsatt stengt for vinteren. Etter å ha ringt litt rundt å fått tips fra lokale og kjente var vi nødt til å ta beina fatt å gå på veien helt til Røros. Veldig kjedelig, men slik er det bare nå i denne overgangsperioden. Vi kom oss et stykke forbi Stuggusjøen på onsdag og sa oss fornøyde med det. Vi slo leir på bar og tørr mark, uten bekymringer for hva natten ville bringe. Da vi våknet fikk vi oss et lite sjokk, 5 cm med snø lå så fint utenfor. Heldigvis forsvant det like fort som det kom!

Etter 3 lange mil over fjellet på asfalt var vi på leting etter en fin plass å slå opp teltet for natten. Vi gikk forbi ei hytte langs veien og der ble vi stoppet av ei sprudlende dame som undret hvor vi var på vei med så stor oppakning.

«Gående på asfalt så vi ei hytte, der satt det to som ville være til nytte.
Med stor sekk og slitte klær, skjønte de nok at vi hadde vært utfor allslags vær.

De spurte så, skal dere til Nordpolen gå? Vi smilte og sa: Lindesnes er like bra! Da ga oss både drikke og mat, det ble til en lang og hyggelig prat. Timene fløy og vi hadde det så gøy – og når de tilbød oss tak for natten, måtte vi bare ta av oss hatten. Pølse og pasta vi fikk, og noe godt i glasset gjorde sitt. Selv uten seier på bingo klokka ni, hadde vi det trivelig til langt over sengeti.

Vi våknet i dag til dekket bord, med alt fra egg til leverpostei med svor.
Dere har behandlet oss så godt, vi får ikke takket nok.»

Nok en gang, tusen hjertelig takk for gjestfriheten, den gode maten og de fine samtalene Ragnhild og Gunnar, vi sees igjen!

Snilleste Ragnhild og Gunnar fraktet sekkene våre til campingen vi skulle overnatte på i Røros, og da var det helt greit å traske på veien.
Mamma og pappa var så snille å kom med depot til oss på kvelden, og det var nok siste gang de så oss før vi forhåpentligvis ankommer Lindesnes i Juli.

Vi drøyde litt i hytta før vi kom oss avgårde på lørdag, og det var egentlig veldig godt. Det er ingen tvil om at det er hardt for beina å gå mange mil på asfalt i flere dager. Det ble stort sett veigåing denne dagen også, men mye på grusvei og det hjelper selvfølgelig på.

Etter å ha gått i noen timer på søndag kom vi forbi en stor og fin gård hvor vi var så heldige å få møte familien Østvang. De inviterte på lunsj og vi takket gledelig ja til det. Tusen takk!
Vi gikk deretter videre gjennom Vingelen og opp i høyden. Føttene mine hadde fått nok og vi var nødt til å slå leir litt tidligere enn planlagt. Litt flaks hadde vi, for like etter at teltet var oppe begynte det å regne kraftig, og det ga seg ikke før morgenen etter.

I går gikk vi til Savalen Fjellhotel for å hvile, noe som var veldig nødvendig. Her har vi altså vært i dag og spist mye god mat, slappet av og leget føtter. Kristian mener han har blitt så tynn på turen, så han tok seg ei skikkelig styrkeøkt på treningsrommet her, og jeg tok meg heller et bad i det flotte spabassenget. Han vil nok angre, for jeg regner med han kommer til å være stiv og støl i en hel uke fremover!

I morgen setter vi kursen mot Otta hvor vi får neste depot, og det ser ut til at vi får nydelig vær fremover. Det blir nok litt veigåing de neste dagene også, men heldigvis mest på grus og skogsveier! Sekkene blir jo også lettere og lettere for hver dag, så forhåpentligvis får beina litt bedre behandling fremover.

Da er det over tre måneder siden vi dro fra Nordkapp. Tre måneder!

Dette har vært litt av en etappe. Vi har virkelig fått føle på overgangen ifra vinter til vår. Det har blitt varmere, virkelig varmt til tider. Det gikk så fort, plutselig så forsvant minusgradene, og de har vi ikke sett noe til på lenge.

Etter nydelig NPL-boller hos Gunder Gardsmark var det på tide å gå sørover. Mona og Paal var så greie og kjørte pulkene våre helt til enden av Susendalen. Det var innmari digg. Da trasket vi 2,7 mil til sammen med lett sekk på vei. Vi var heldige og følte et scooterspor opp på Børgefjell. Det var varmt og lite snø, men scootersporet holder mye lenger på snøen. Når vi kom opp på fjellet var det rikelig med snø. Bortsett fra varmen i lufta, var det full vinter og sterk vind. Vi la oss i enden av tregrensa, spente på om vinden ville løye.

Til vår fortvilelse, gjorde den ikke det. Dagen etter var det stormvarsel på fjellet og vi ble liggende hele dagen værfast i teltet. Vår første dag værfaste i telt på turen, det var på tide med andre ord. Tolv timer i et lite telt kan bli ganske kjedelig. Det er akkurat ikke høyt nok til at vi kan sitte, så vi må ligge. Da er det lett å få sove senere kan du tru, når du har ligget døsig hele dagen.

Dagen etter var det meldt 15 m/s, det er vesentlig mye mindre enn 21 m/s. Vi gassa på med andre ord. Til vår overraskelse var det mindre vind, og vi bare koste oss maks og la bak oss gode 2,7 mil også denne dagen.

Nå stod vi mellom to valg. Ta fjella øst for Røyrvik, eller krysse Namsvatnet og satse på at det var snø i Røyrvik. Varme hadde slått inn over landet, og snøen begynte å bli et mareritt. Vi valgte Namsvatnet og ringte Lars Stefan Lindgren som vi gikk på Hardanger folkehøgskole med. Han ville gjerne hjelpe oss og frakte pulkene til Røyrvik. I tillegg til dette ble vi virkelig tatt godt i mot av hele familien hans. Det ble til og med taco og ei seng og ligge i. Snill som Lars Stefan er frakta han pulkene være videre til gården deres som ligger ved Tunnsjøen. Vi gikk igjennom kart, vei videre og fikk lokale tips. Vi vil igjen takke Olga, Lars Stefan og alle sammen for gjestfrihet og hjelp, det betyr utrolig mye for to slitne vandrere.

Dagene fra Røyrvik til Nordli hadde vi sett veldig lett på. Pga snøsmelting valgte vi å følge veien sørover. Vi trasket med lett sekk og gikk cirka 3 mil hver dag. Noe vi ikke hadde ofret en tanke er hva overgangen fra ski til asfalt gjør med beina. Asfalten gjorde sitt med beina våres. Spesielt Maiken sine, som motvillig pådro seg flere store gnagsår. Etter to fulle dager på veien ankom vi Nordli i Nord Trøndelag. Der ble vi møtt av Paal, som er så snill og henter pulkene våre og kjører de videre. Etter ei god natt på hytta fortsatte vi på veien opp mot fjellet sør for Nordli. Vi var lenge usikre på om vi kunne fortsette med pulk eller ikke. Paal hadde snakket med den lokale oppsynsmannen som anbefalte pulk og lovet gode snøforhold helt til Vera. Vi fulgte rådene, og det var lurt. Det var nok av både sol og snø. Ettersom snøen så klart har vært hardere og bedre å gå på om morgenen, har vi gjort vårt beste for å prøve å stå opp tidlig. Men det har blitt mye vanskeligere enn tidligere på turen. Vi måtte krysse to vann før vi nådde Gaundalen. Vi hadde hørt at det var gode 70cm tykk is helgen før vi kom. Men når det er så varmt at du nesten kan gå naken rundt, veit du at ting smelter fort. Vi følgte is-rådet; «Er isen hvit er du trygg. Er den lyseblå, må du ikke gå». Utfordringene når du skal krysse is som har starta og smelte en god del, er å komme utpå. Pga varmen fra land smelter den ofte mye langs land først.
Etter å ha kommet tørre over begge vanna, slo vi leir. Nå var det Gaundalen fjellgård som stod for tur. Motiverte og spente som vi var, nådde vi gården kl elleve på morgen. Der ble vi godt mottatt og fikk bo i ei hytte som de hadde. Det var allerede tre par som går/gikk norge på langs som hadde vært der før oss i år! Vi fikk ei omvisningen på gården, kaffe, kaker og et lite innblikk i livet på gården som ligger; «der ingen skulle tru at nokon kunne bu».
Etter tips om ferden videre fra Steinar, sa vi farvell.
Nå hadde vi to valg. Gå med pulk ned til Vera, eller gå med pulk noen mil lenger. Det var lite snø, men akkurat nok til å komme oss forbi Vera og inn i Sverige, hvor det lå en gård der pulkene kunne hentes.

Vi satte kursen ned fjellet og mot svenskegrensa. Vi kom ikke lenger en 5 km før vi ble møtt av en nokså stor elv. Det var ingen tegn til muligheter for å unngå å bli våt. Litt våte ble vi på beina. Men nå var vi ihvertfall på den riktige siden. Etter 6 km til møtte vi på Sonja og Einar, som var på hytta si. Etter å ha fått tips om veien videre ble vi bedt på kaffe og lunsj. Det måtte vi jo selvfølgelig takke ja til. De hadde nok nylig spist, fordi Sonja smørte mat bare til oss! Der ble vi sittende en god stund og snakke om løst og fast. Igjen må vi bare nevne hvor mange gode mennesker man møter på en sånn tur. Selvom vi gjerne kunne sittet lenger måtte vi komme oss videre, og var på gården i tre tida.
Da bestemte vi oss for å peise på over til Norge og til dnt-hytta Innstua. Etter over fire timer nådde vi hytta. Eller der hytta hadde vært for noen år siden. Dnt hadde nemlig solgt Innstua og bygget ny hytte som lå 2.5 km tilbake. Heldigvis var Paal og Marius (faren og broren til Maiken) på vei for å hente pulkene, så da haiket vi med dem de kilometerne tilbake. Etter ei fortjent hviledag på Bellingstua traska vi mot Ferslia og Meråker. Uten pulk, men med ski og sekk. Det var i siste lita. Turen fra Bellingstua var strabasiøs, litt fordi snøen er så varierende, men kanskje mest fordi vi ikke er vandt med å ha mange kilo på ryggen. Etter mange pauser og nesten ti timer trasking ankom vi Ferslia. Så slitne hadde vi ikke vært på lenge, det var helt mørkt i hytta kl ni. De siste dagene ned mot Meråker har vi fulgt hytteveien og tatt livet med ro.
Denne etappen har hatt et lite preg av fart og lite pauser. Det er fordi vi skulle rekke Meråker før Pinsehelgen (som er nå). Maiken har besøk fra Stjørdal og jeg er så heldig å få besøk av kjentfolk fra Tønsberg.

Etter over 3 måneder på tur, kan jeg nå melde at dusjehinna endelig er tatt.