Hattfjelldal – Meråker

Da er det over tre måneder siden vi dro fra Nordkapp. Tre måneder!

Dette har vært litt av en etappe. Vi har virkelig fått føle på overgangen ifra vinter til vår. Det har blitt varmere, virkelig varmt til tider. Det gikk så fort, plutselig så forsvant minusgradene, og de har vi ikke sett noe til på lenge.

Etter nydelig NPL-boller hos Gunder Gardsmark var det på tide å gå sørover. Mona og Paal var så greie og kjørte pulkene våre helt til enden av Susendalen. Det var innmari digg. Da trasket vi 2,7 mil til sammen med lett sekk på vei. Vi var heldige og følte et scooterspor opp på Børgefjell. Det var varmt og lite snø, men scootersporet holder mye lenger på snøen. Når vi kom opp på fjellet var det rikelig med snø. Bortsett fra varmen i lufta, var det full vinter og sterk vind. Vi la oss i enden av tregrensa, spente på om vinden ville løye.

Til vår fortvilelse, gjorde den ikke det. Dagen etter var det stormvarsel på fjellet og vi ble liggende hele dagen værfast i teltet. Vår første dag værfaste i telt på turen, det var på tide med andre ord. Tolv timer i et lite telt kan bli ganske kjedelig. Det er akkurat ikke høyt nok til at vi kan sitte, så vi må ligge. Da er det lett å få sove senere kan du tru, når du har ligget døsig hele dagen.

Dagen etter var det meldt 15 m/s, det er vesentlig mye mindre enn 21 m/s. Vi gassa på med andre ord. Til vår overraskelse var det mindre vind, og vi bare koste oss maks og la bak oss gode 2,7 mil også denne dagen.

Nå stod vi mellom to valg. Ta fjella øst for Røyrvik, eller krysse Namsvatnet og satse på at det var snø i Røyrvik. Varme hadde slått inn over landet, og snøen begynte å bli et mareritt. Vi valgte Namsvatnet og ringte Lars Stefan Lindgren som vi gikk på Hardanger folkehøgskole med. Han ville gjerne hjelpe oss og frakte pulkene til Røyrvik. I tillegg til dette ble vi virkelig tatt godt i mot av hele familien hans. Det ble til og med taco og ei seng og ligge i. Snill som Lars Stefan er frakta han pulkene være videre til gården deres som ligger ved Tunnsjøen. Vi gikk igjennom kart, vei videre og fikk lokale tips. Vi vil igjen takke Olga, Lars Stefan og alle sammen for gjestfrihet og hjelp, det betyr utrolig mye for to slitne vandrere.

Dagene fra Røyrvik til Nordli hadde vi sett veldig lett på. Pga snøsmelting valgte vi å følge veien sørover. Vi trasket med lett sekk og gikk cirka 3 mil hver dag. Noe vi ikke hadde ofret en tanke er hva overgangen fra ski til asfalt gjør med beina. Asfalten gjorde sitt med beina våres. Spesielt Maiken sine, som motvillig pådro seg flere store gnagsår. Etter to fulle dager på veien ankom vi Nordli i Nord Trøndelag. Der ble vi møtt av Paal, som er så snill og henter pulkene våre og kjører de videre. Etter ei god natt på hytta fortsatte vi på veien opp mot fjellet sør for Nordli. Vi var lenge usikre på om vi kunne fortsette med pulk eller ikke. Paal hadde snakket med den lokale oppsynsmannen som anbefalte pulk og lovet gode snøforhold helt til Vera. Vi fulgte rådene, og det var lurt. Det var nok av både sol og snø. Ettersom snøen så klart har vært hardere og bedre å gå på om morgenen, har vi gjort vårt beste for å prøve å stå opp tidlig. Men det har blitt mye vanskeligere enn tidligere på turen. Vi måtte krysse to vann før vi nådde Gaundalen. Vi hadde hørt at det var gode 70cm tykk is helgen før vi kom. Men når det er så varmt at du nesten kan gå naken rundt, veit du at ting smelter fort. Vi følgte is-rådet; «Er isen hvit er du trygg. Er den lyseblå, må du ikke gå». Utfordringene når du skal krysse is som har starta og smelte en god del, er å komme utpå. Pga varmen fra land smelter den ofte mye langs land først.
Etter å ha kommet tørre over begge vanna, slo vi leir. Nå var det Gaundalen fjellgård som stod for tur. Motiverte og spente som vi var, nådde vi gården kl elleve på morgen. Der ble vi godt mottatt og fikk bo i ei hytte som de hadde. Det var allerede tre par som går/gikk norge på langs som hadde vært der før oss i år! Vi fikk ei omvisningen på gården, kaffe, kaker og et lite innblikk i livet på gården som ligger; «der ingen skulle tru at nokon kunne bu».
Etter tips om ferden videre fra Steinar, sa vi farvell.
Nå hadde vi to valg. Gå med pulk ned til Vera, eller gå med pulk noen mil lenger. Det var lite snø, men akkurat nok til å komme oss forbi Vera og inn i Sverige, hvor det lå en gård der pulkene kunne hentes.

Vi satte kursen ned fjellet og mot svenskegrensa. Vi kom ikke lenger en 5 km før vi ble møtt av en nokså stor elv. Det var ingen tegn til muligheter for å unngå å bli våt. Litt våte ble vi på beina. Men nå var vi ihvertfall på den riktige siden. Etter 6 km til møtte vi på Sonja og Einar, som var på hytta si. Etter å ha fått tips om veien videre ble vi bedt på kaffe og lunsj. Det måtte vi jo selvfølgelig takke ja til. De hadde nok nylig spist, fordi Sonja smørte mat bare til oss! Der ble vi sittende en god stund og snakke om løst og fast. Igjen må vi bare nevne hvor mange gode mennesker man møter på en sånn tur. Selvom vi gjerne kunne sittet lenger måtte vi komme oss videre, og var på gården i tre tida.
Da bestemte vi oss for å peise på over til Norge og til dnt-hytta Innstua. Etter over fire timer nådde vi hytta. Eller der hytta hadde vært for noen år siden. Dnt hadde nemlig solgt Innstua og bygget ny hytte som lå 2.5 km tilbake. Heldigvis var Paal og Marius (faren og broren til Maiken) på vei for å hente pulkene, så da haiket vi med dem de kilometerne tilbake. Etter ei fortjent hviledag på Bellingstua traska vi mot Ferslia og Meråker. Uten pulk, men med ski og sekk. Det var i siste lita. Turen fra Bellingstua var strabasiøs, litt fordi snøen er så varierende, men kanskje mest fordi vi ikke er vandt med å ha mange kilo på ryggen. Etter mange pauser og nesten ti timer trasking ankom vi Ferslia. Så slitne hadde vi ikke vært på lenge, det var helt mørkt i hytta kl ni. De siste dagene ned mot Meråker har vi fulgt hytteveien og tatt livet med ro.
Denne etappen har hatt et lite preg av fart og lite pauser. Det er fordi vi skulle rekke Meråker før Pinsehelgen (som er nå). Maiken har besøk fra Stjørdal og jeg er så heldig å få besøk av kjentfolk fra Tønsberg.

Etter over 3 måneder på tur, kan jeg nå melde at dusjehinna endelig er tatt.