Norge på langs

Vinter, vår, sommer

Kategori: Ukategorisert (page 2 of 3)

Riktig god påske!

Selveste påskeaften gitt, det går virkelig unna! Vi befinner oss nå i Troms, nærmere sagt ved Altevatn. Hit kom vi i går og har i dag bare flyttet oss noen km lengre bort på vannet til ei ny hytte. Planen er nå å være her til mandags morgen, vi har nemlig fått vårt første besøk på turen! Kristians bror, Jahn Henrik, kom fra Bardufoss nå i ettermiddag og skal tilbringe kvelden og morgendagen her med oss. Stas!

Vi lengter litt tilbake til Kautokeino begge to, det var noen veldig spennende og innholdsrike dager vi fikk der. Men vi får ta turen tilbake seinere en gang! Etter å ha trasket i en meter løssnø til grensa til Finland forrige uke var vi nødt til å ta oss inn i ei åpen hytte eid av forsvaret for å søke ly da det dagen etter var meldt opp mot 21 m/s. Vi ble værfaste der hele tirsdagen, noe som var utrolig kjedelig siden vi var nokså uthvilte etter 4 dager i Kautokeino. Men slik er det bare, det er viktig å ta hensyn til været. Onsdag kom vi oss over grensa og heldigvis hadde det milde været og vinden gjort at føret var blitt veldig bra, og vi kom oss raskt inn på nye scooterløyper som skulle følges til Kilpisjarvi.

image

image

image

Det går ikke akkurat radig fremover med dette føret

image

Gjør oss klare til stormen kommer

image

Dette er alt som skiller Norge og Finland

image

image

image

image

Da vi kom til Kilpisjarvi sjekket vi inn på en camping og gikk uten bekymringer til bensinstasjonen hvor vi skulle plukke opp pakkene med forsyninger videre. Der var det selvfølgelig ingen pakker, og etter litt fant vi ut at begge pakkene sto fast i tollen i Oslo. Det var jo en nedtur for oss, spesielt da vi fikk høre at det var påskegodt i pakkene også… Vi bestemte oss fort for at vi ville videre å ikke kunne vente på depotene, så dagen etter dro vi for å handle inn det nødvendige frem til Abisko. Vi startet seint å gå videre den dagen, men vi fikk gjort unna noen km på vann og noen tøffe høydemeter opp på fjellet før vi slo opp teltet. Etter flere uker i flatt terreng var det enormt herlig med store fjell så langt øyet kunne se. Det var imidlertid ikke like herlig å traske opp og ned disse fjellene, men det måtte gjøres!

image

Fikk følge til butikken av denne karen

image

Glade for å komme oss opp!

image

image

image

image

image

Vi har levd litt i luksus den siste uken å gått fra hytte til hytte. Nå på torsdag kom vi til ei hytte som heter Vuomahytta, der var vi så heldige å møte to unge gutter fra folkehøyskolen 69 grader nord som var på fisketur i påsken. Der fikk vi servert dagens fangst med tilbehør, pannekaker med sjokolademousse og smågodt. Skal si det smakte godt! Takk igjen gutter!

image

image

image

Ankommer Dærtahytta i nydelig vær

image

image

image

Kristian prøvde fiskelykken uten hell

image

Beste middagen på leenge!

image

image

Stålkantene på skiene til Kristian... Satser på at vi kommer oss til Abisko før disse er helt ødelagte.

Vi har vært veldig heldige med været de siste dagene, solkremen er flittig brukt og vi har til og med gått flere dager uten jakke. Det er herlig at sola begynner å varme såpass mye og det hjelper veldig på humøret! Solcellepanelet har også fått kjørt seg i det siste, sola er endelig blitt så sterk at vi nå kan lade opp alt som trengs i løpet av dagen.

Nå er det blitt overskyet her ved Altevatn, men vi skal absolutt ikke klage fordi om! Vi er så heldige at Jahn Henrik handlet på vei hit, så da blir det Taco med noe godt attåt på menyen i dag. Familien Wang kom også hit for å hilse på, og jammen hadde de med seg et stort påskeegg som skal nytes til det fulle. Tusen hjertelig takk for besøket!

image

Takk for besøket og påskegodt, ønsker dere ei fortsatt fin påske på hytta!

image

Såå mye godt!

Ønsker alle ei god påske videre!

Kautokeino, på ekte samisk vis

Det er med et vemodig hjerte vi nå forlater fantastiske Kautokeino. Vi har vært så heldige å få være med reinsdyrsamene og fått et godt innblikk i deres hverdag. Og det må vi si, de har et virkelig spennende liv. Med en god dose selvironi og mye humor tar de dagen fatt. Alle er imøtekommende og veldig gjestfrie.

I to dager har vi jobbet med reingjerdet (som det kalles) og vært med på å skille ut hvilke reinsdyr som skal til slaktern. Det er en tung og spennende prosess. Vi har smakt en god del reinsdyrskjøtt og sitti noen mil på snøscooter.

Vi fikk opplæring av Ellen Anne og Nils Peder når det gjelder å fange reinsdyr. Vi skjønte fort at her er det «learning by doing» som gjelder. Det er særdeles interessant hvordan de klarer å gjennkjenne reinsdyra sine. Se for dere en flokk av reinsdyr i konstant bevegelse, og det er små forskjeller på ørene som skiller hvem som eier hvem. For oss var det umulig å se forskjell i starten. Og det er det fortsatt.

Vi har bodd hos Ole Johan Gaup de siste dagene, en stor takk for god mat og husly. Snakk om gjestfrihet! Det var veldig snilt å kjøre pulkene våre ut til gjerdet i dag. Gamma vi ligger i var til og med varm når vi kom! Snakk om service.

Peer Gaup har gitt oss gode råd når det gjelder løypevalg fremover mot Kilpisjarvi. Og vi lover og ikke gå midt på vann.

Vi har hørt masse spennende om livet som reinsdriftsame. Vi kommer aldri til å glemme når Per Jonas sa alvorlig i skikkelig samestil; «naturen gir og naturen tar»

Takk for oss. Vi håper vi ser dere alle igjen. For er det noe vi har lyst til, så er det å komme hit igjen å hjelpe til.

I morgen skal vi krysse grensa over til Finland. Da tar vi farvell med scootersporet for en liten stund, før vi treffer det igjen på finsk side. Med rekordmye snø her i år regner vi med det blir et aldri så lite blodslit.

image

Reinflytting. Rein så langt du kan se

image

image

image

Ordentlig reinmiddag hos Ole Johan Gaup

image

image

image

image

Klar for å sitte på snøscooter

image

Reingjerdet. Her skilles reinen.

image

image

image

image

Noen ganger må man fjerne gevira slik at de ikke er i veien når reinen skal ha mat.

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

Gamma vi tilbringer natten i.

Endelig Kautokeino!

Vi er kommet oss helskinnet til Kautokeino noen dager før planlagt, og lever nå det gode liv til depoet ankommer og vi kan fortsette. Det er rart hvordan kroppen blir vandt til å være i kulda. Når vi først kommer til ei hytte og har gledet oss lenge til å sove på madrass i en varm tilværelse, ender det alltid opp med minimalt timer søvn på grunn av varmen. Det har ikke slått feil hittil.

Vi forlot Joatkajavri fjellstue med godt mot, men det ble ikke helt som vi hadde tenkt. Vi skulle nok egentlig blitt værfaste den dagen. Som Edvard, farfaren til Kristian beskrev, så var det en dag med kraftig vind og snøfokk, fuktige, kalde kinn, våte øyne og snørrete neser. Det var nok på det meste oppe i 15 m/s og vi så i perioder bare noen få meter foran oss. Heldigvis gikk vi på oppstikka løyper, uten de hadde vi ikke kommet langt den dagen. Man blir fort sliten av å gå i slik motvind, det tærer på kreftene og humøret å kjempe mot en vegg med 40kg på slep. Det var til slutt ikke noe annet å gjøre enn å prøve å finne en plass det var le så vi fikk satt opp teltet. På Finnmarksvidda så er ikke det alltid så enkelt. Vi hadde tidligere gått forbi ei hytte som lå nokså i le, og vi var nødt til å gå tilbake, for fremover kom vi oss ikke. Vi snudde og fikk slått opp teltet i en fei. Etter slike dager er det ekstra godt å krype ned i den varme soveposen etter en varm middag.
Dagen etter hadde vinden heldigvis gitt seg litt og vi kom oss et godt stykke mot tettstedet Masi.
Masi var en veldig fin plass, og med utrolig hyggelige mennesker! Vi fikk tips om hvor vi skulle gå videre og vi møtte en mann ved navn Johan P. Eira som driver Cavzo Safari. Han hjalp oss med å finne en plass å sove og ga oss rester av den samiske retten Bidos, som forøvrig var helt nydelig! Besøk nettsiden www.sautso.no om du har lyst på noen ekte samiske opplevelser!

image

Ikke mye å se i dette været...

image

image

image

Her henger de skjærer i trærne av en eller annen grunn!

image

Denne luringen og ei venninne fikk gratis skyss hjem!

Fra Masi gikk det som en drøm! Det var mildt vær og føre var bare herlig. Humøret var på topp og milene gikk fort. På slike dager glemmer man alt slitet og setter virkelig pris på livet.

image

Vi kunne fint gå uten ski opp bakkene fra Masi

image

image

image

image

Tær må teipes

image

image

Vi har fått nære møter med både rype, rev og ikke minst reinsdyr. Vi gikk rett på en flokk med reinsdyr som hadde slått seg til ro på løypa vi skulle gå, og like etter var vi tilskuere til flytting av en flokk. Det var veldig fascinerende å se hvordan flyttinga foregikk, med scootere og gjeterhunder.

image

Nyrskjerrig rype

image

Reinsdyrflokk på flyttefot

På tirsdag ettermiddag slo vi leir bare en mil fra Kautokeino, så det ble en nokså kort tur på Onsdag.
Etter 3 uker med heftige gnagsår og vonde føtter for min del, var det nå Kristian sin tur til å få skavanker. Han har ofte sagt til meg at jeg kan gå først for å bestemme farta siden jeg har slitt mer enn han, så denne gangen tenkte jeg at det var min tur til å være hyggelig. Jeg sa at siden han har vondt i beina så kan vi følge hans tempo. Det skulle jeg jo aldri ha gjort… Han slengte på seg sekken og satte fart. Han omtrent løp med skia, det var som å se Northug i en sluttspurt. Jeg heiv meg etter å fulgte så godt jeg kunne. Jeg forsto jo fort hvorfor dette plutselig ble et kappløp, og selv om jeg angret på det jeg sa var jeg bestemt på at jeg ikke skulle nevne det. Etter en stund ba jeg han stoppe så jeg fikk lettet litt på klærne. Jeg spurte om han hadde det travelt, fikk da tilbake: «Nei, synes du det går fort eller?». Det gikk etterhvert saktere og vi lo begge godt av det etterpå. Jeg har nå lært at dette betyr en utfordring i hans ører, og det kommer nok ikke til å gjenta seg.

image

image

Her ble det fort en pause.

Den siste mila til Kautokeino gikk iallefall fort, og fornøyde med å ha gjennomført etappe 2 sjekket vi inn på Arctic Motell og Camping, og gikk deretter for å kjøpe oss en burger på Esso. Fortreffelig!

image

Det begynner og vises godt både på klær og utstyr at vi har vært en stund på tur. Min kjære sekk fikk et litt for intimt møte med primusen tidligere, så nå trenger jeg ikke lengre åpne glidelåsen for ta ting ut av topplokket! Det skal vises at vi er på tur, og som Kristian sier: Det er ingenting tau og gaffateip ikke kan fikse!

image

Sånn kan det gå...

Vi blir her i Kautokeino til pakken med forsyninger er kommet,  og setter da kursen videre mot Finland og Kilpisjarvi.

Vi synes det er veldig gøy at så mange følger med på oss, og setter stor pris på alle kommentarer og hilsninger!

Skaidi – Joatkajarvi fjellstue

Nå er det over 3 uker siden jeg dusja sist, halla damer! Det høres nok ekstremt ekkelt ut for deg som leser dette. Du har jo sikkert tilgang til dusj når du måtte ønske. For ikke å snakke om varme omgivelser. For oss er dette fettlaget nødvendig for å holde varmen. 

Vi har nå vært på tur i 18 dager. Og rekorder setter vi begge hver dag. Vår lengste tur før dette var på 10 dager. Vi har med andre ord en grunn til å feire hver dag, jippi!

Å gå på oppstikka snøscooterløype er helt klart en fordel for oss. Men det føles som en evighet. Du går og går, og veien tar aldri slutt. Er du riktig høyt oppe, kan du til tider se flere mil framover. Og når du i tillegg skimter snøscooterløypa i det fjerne, er det bare å være glad for at du slipper å traske i løssnø. Du lærer deg fort å tenke kortsiktig på en tur som dette.
De to første dagene etter Skaidi fulgte vi snøscooterløyper. Vi klarte å legge 36 km bak oss. Så var det å komme seg på riktig side av Stabburselva, i riktig så mye løssnø. Det var så tett med bjørkeskog til tider at vi begge var redd for at øksa måtte frem. Men som vanlig fant vi en vei.
Å klage på været kan vi ikke. Vi gikk i solskinnsvær helt til Bojobeaskihytta. Det er rart hvor mye været påvirker deg på tur. Når det er sol blir alt så greit, selvom det er rundt 11 minus. Verden smiler til deg og alt slitet blir glemt.
I enden av det ene Stabbursvannet traff vi på en trivelig kar som ba oss inn på kaffe i hytta si. Minken hytta. Vi fikk høre spennende historier om distriktet. Det var særdeles spennende å høre på alle «Norge på langsere» han hadde møtt, og som hadde vært innom hytta hans.

Noe som er både rart og nytt for oss er alle Gompiene her. Midt i den fjerne villmark treffer vi støtt på campingvogner og alltid flere ved siden av hverandre. Det er nemlig lov å ta med seg campingvogna og sette den der du selv synes det er fint. Dette er selvfølgelig ikke hytteeierne fornøyd med. Gompiene fraktes inn med snøscooter.

Det er lov for alle å kjøre på snøscooterløyper. Og de første dagene føltes det som vi var på en fylkesvei. Det virker som det er like vanlig å ha snøscooter som det er å ha båt på vannet i Tønsberg. Om ikke vanligere.

Etter planen ankom vi Bojobeaskihytta akkurat i tide. Det begynte å blåse opp i går og vi tok en hviledag i Bojobeaskihytta, i le for uværet. I dag hadde vi en kort etappe til Joatkajarvi fjellstue. Det blåste som bare det og sikten var rimelig dårlig. Men vi traff på ny på snøscooterløypa og da var det bare å følge den til fjellstua.

Når vi går, går vi som regel i to timer før vi tar en kort pause. Den består av å hive i oss mest mulig loganbrød (takk til mormor Solveig som er så snill og baker til oss) eller nøtter og litt vann. På kortest mulig tid. Så bærer det videre. Vi går altså nesten hele dagen uten ordentlig pauser. Vi regner med det blir lengre pauser når det blir varmere i været.

Nå sitter vi i fjellstua og koser oss. Det er en rar følelse når du kjenner at føttene endelig blir skikkelig varme. Dette er med andre ord luksus for oss. I morgen drar vi videre mot Mazi.

Jeg husker jeg satt inne på lesesalen på UiA. Jeg så støtt ut vinduet og drømte meg ut. Ut i naturen, ut på skikkelig lange turer. Jeg funderte på om jeg ville lengte tilbake til lesesalen. Til varmen, til kaffen som var tilgjengelig når jeg måtte ønske. Men etter 18 dager på tur kan jeg trygt si; «det gjør jeg ikke».

image

Soloppgangen og oss. Minus 15 grader.

image

Wii, endelig hytte i sikte

image

image

Hvor er vi?

image

Store gleder!

image

Kvelden kommer fort.

image

image

Gompi!

image

Minken hytta

image

Klarer du å se Bojobeaskihytta? Den var ikke veldig lett å finne.

image

Bojobeaskihytta. Første DNT hytte så langt.

image

image

Viktig å holde føttene ved like.

image

Henry David Thoreau sin bok Walden.

image

Nei, ikke noen utedo luksus på oss.

image

image

image

Endeløse sletter.

image

Her får vi verdifull informasjon i Minken hytta. Takk for oss.

Kautokeino, her kommer vi!

Ja, da har vi tilbringt noen dager her i Skaidi, og det har gjort veldig godt for kroppen! Vi har spist oss opp på burger og godis, å pulkene er nå fyllt opp med turmat og ikke minst masse sjokolade. Vi har fikset utstyr, smurt sko og behandlet mine ømme føtter og gnagsår. Så nå er vi klare for en lang og tøff etappe til Kautokeino. Det skal bli godt å komme i gang igjen!

Her på fjellhotellet har vi hatt tilgang på både dusj, baseng og badstue, jeg trodde aldri jeg skulle si dette men vi har ikke benyttet oss av disse tilbudene. Vi diskuterte det før vi kom hit å kom da frem til at vi skulle prøve å beholde det lille fettlaget vi har opparbeidet hittil. Vi vet at det kommer til å bli mye kaldere på denne etappen enn den forrige, så da er det greit å være litt forberedt! Så er det jo også litt spennende å se hvordan kropp og hår reagerer på å ikke bli skrubbet flere ganger i uken. Så her er det altså kun foretatt en aldri så liten kattevask! Takk og lov for at vi er alene på hotellet…

Er det noe det har vært mye av den siste tiden for min del så er det følelser. I løpet av en hel dag på fjellet kan jeg føle meg både glad, trist, redd, sint, frustrert og lykkelig. Men ikke nok med det, alle disse følelsene blir 10 ganger mer forsterket her ute i villmarka enn til vanlig. Er det ikke rart? Det ene minuttet kan jeg gråte av frustrasjon og det neste kan jeg le, smile og føle meg som verdens heldigste jente som får muligheten til å oppleve dette.
For ja, hvor heldig er ikke jeg? Det er jo det som til slutt fester seg og gir meg motivasjon når frustrasjonen er på sitt værste.

Det er virkelig noe spesielt med det å komme seg ut i naturen over lengre tid å få føle på denne berg og dalbanen av følelser, koble av, tenke og lære seg å sette pris på de enkle, små tingene i livet.

Det å tenke er noe vi får uendelig med tid til. For det er nemlig ikke slik at vi går ved siden av hverandre å skravler om alt å ingenting 7 timer i strekk. Nei vi går gjerne med noen meters mellomrom å lever i våre egne verdener. Det er jo grenser på hvor mye det finnes å snakke om, å vi har tross alt 5 måneder igjen å gå på. Man får tenkt igjennom livet mange ganger i løpet av en dag, å for min del går mye av tiden til å prøve å huske teksten på alle sangene fra barndommen. Så der går jeg da, 10 meter bak Kristian å synger på Tuppen og Lillemor, om og om igjen. Spennende.

Ganske grei ordning egentlig, Kristian går fremst med kartet, tråkker løype og teller kilometer. Jeg går bak, synger stille, ser etter fugler og stopper støtt og stadig for å se på ulike dyrespor. Funker utmerket for meg isåfall!

Nå krysser vi fingrer og tær på at været er på vår side fremover, og at føtter og utstyr holder seg godt! Finnmarksløpet er jo rett rundt hjørnet, og siden vi skal gå i samme område hadde det jo vært ekstra moro om vi krysset løypa og kanskje er vi så heldige at vi ser eller møter noen av deltagerne!

image

Tusen takk for oss!

image

image

Utsikt over Skaidi fra hotellrommet

Første etappe unnagjort!

Det er spennende å gå i uvær.
Særlig når sikten er dårlig, slalombrillene dugger. En blanding av vind og snø pisker deg i trynet. Du kikker ned på kartmappa i ny og ne for å forsikre deg selv at du er der du er. Og blir like forundret hver gang over hvor lite du har beveget deg framover.

Men når du morgen etter morgen våkner til masse vind, og alltid motvind. Mister dette litt av sin sjarm. Hver gang du legger deg krysser du fingra for at vinden snur, og hver gang du våkner mister du mer og mer troen på at det noen gang kommer til å skje.

Døgnrytmen har satt seg skikkelig i kroppen, klokka ringer 06:00. Og på en bra dag er vi i gang å gå før kl 08:00. Vi trasker til det nærmer seg solnedgang. Vi snakket endel om faste arbeidsoppgaver før turen, men aldri noe spesifikt. Men jaggu har det blitt vaner på kort tid. Maiken graver kjøkkengrop, mens jeg graver ned teltet og evt en vindmur. Maiken gjør alltid soveplassen helt klar, mens jeg er sjefen på «kjøkkenet».

Kveldene i teltet går altfor fort. Det er ubeskrivelig deilig å krype inn i påsan etter dagens marsj. Vi pleier å høre på radiopodcaster. Radioresepsjonen er en soleklar favoritt (synes nå jeg), som skaper en lattermild stemning i teltet. Det blir litt mer stille når vi hører på Juntafil, hehe. Andre kvelder er vinden og stillheten mer en god nok underholdning.

Å ligge i påsan og stupe dypt inn i Helge Ingstad sin bok Pelsjeger, er alltid noe man ser fram til. Det er en spesiell følelse, det å lese om hans eventyr, mens du selv er ute på dine egne. Endelig! Nå drømmer jeg ikke om å dra på egne eventyr, nå gjør jeg det.

Det var først på syvende dag vi fikk skikkelig sol, men motvinden kom som vanlig utover dagen. Vi klarte å nå fram til en åpen, dog privat reinsdyrshytte ved navn: «Stohpojohka». Og etter syv dager på farta, og nettene i telt slo vi til med en hviledag. Det var ikke stort med ved i hytta, men vi fikk litt lunk i hytta og klarte å tørke det meste. Det ble litt mer problematisk en vi hadde regnet med. For utpå kvelden den åttende dagen, begynte det å dryppe vann fra taket i hytta. Ja du hørte riktig. Vi farta rundt og prøvde å redde alt som endelig hadde blitt tørt. Hviledag du liksom.
Det skulle selvfølgelig begynne å dryppe vann over sengeplassene våres, og Maiken heldigere enn meg kunne likevel kose seg på en madrass.

Vi har ikke funnet noen adekvat løsning på å holde skiskoa unna hundreprosent tæle i løpet av natta. Det er alltid like gøyalt og stappe føttene ned i et par minifrysebokser hver morgen, haha.

Når det gjelder GPS og navigering med kart, er det kart som gjelder. Med andre ord vi har ikke så mye valg. Vi byttet GPS rett før vi dro og glemte å sjekke om det var kart så langt nord. Det var det selvfølgelig ikke. Det gjør egentlig ingen ting, men det er en ekstra sikkerhet som vi gjerne skulle hatt når sikten er veldig dårlig og det bare er uvær.

Bekymringene på tur er ikke mange. Det er dog noen som stikker litt dypt. Vi har i starten bare hatt en viss mengde med sol-lys. Når du da kommer til steder det ser ut som det går ann å fare ned, og du må nedover. Blir du rimelig frustrert når det ser ut som det går på kartet. Men er fakta umulig i virkeligheten. Da hender det vi må rusle rundt omkring og lete etter andre veier ned. Da er timene virkelig skjøre, og du biter deg hardt i leppa og må svelge noen kameler. Sånn er turlivet, med få bekymringer. Som likevel virker digre i øyeblikket. Vi anser oss selv som særdeles heldige som bare kan være ute hver dag og gjøre det vi vil.

Ellers blir det noen ganger litt klomsing på tur. Jeg hadde akkurat kokt vann, stressa med å finne fram termosen. Det er ikke alltid så lett å treffe oppi termosen i det du heller, når all dampen fra vannet går rett opp i trynet ditt. I det jeg begynner å helle, faller hodelykta mi rett ned i det kokende vannet. Jeg prøvde febrilsk å plukke den opp med handa, men det var bare å glemme. Jeg fomla rundt etter noe å bruke til å få den opp, mens lyset i bunn av kjelen begynner å blinke smått, og blir svakere og svakere.
Dermed kan jeg kan på det sterkeste anbefale billige hodelykter fra biltema/clasholson.

Vi gikk på som bare det i går og var bare 8 km unna Skaidi. Når vi kom ned fra fjellet var det over en meter med løssnø! Som vanlig har vi litt flaks og traff på et snøscooterspor og kunne følge det helt til Skaidi. All ære til Maiken som sleit seg igjennom hele dagen med sterke gnagsårsmerter.

Nå sitter vi på Skaidi Fjellhotell og fikser bein og andre skavanker, mens vi spiser oss opp mens vi kan. Tusen takk til Skaidi Fjellhotell som lar oss overnatte her selvom det egentlig er stengt. Det blir noen velfjortente øl i kveld.
Nå gjelder det å hvile kroppen, mens vi venter på depotene som kommer i posten. Teltet må også fikses, det har fått litt juling i stormens hete.

I natt skal jeg drømme om Finnmarksvidda.

image

Middagen, et av dagens høydepunkt

image

Før


image

Etter

image

image

Sol og motvind

image

image

image

image

image

Her redder snøscooterspora oss. Veien føles lang når du går langs høyspentmaster

image

image

Endelig «byen»

image

Godt å se at vi har kommet oss et stykke fremover

image

image

image

image

Maiken kommer seg til slutt ned i dalen. Her er det mye brattere en det bilde viser.

image

image

Det er utrolig hvor mye man har i pulken

image

Maiken graver kjøkkengrop

image

Nesten revna på et kritisk sted. Dette er krise. Det fikser vi nå i Skaidi.

image

Masse teip – fortsatt gnagsår

image

Oss, høyspenten og E6.

Vi ser et lys i enden av tunellen!

Ha det bra Nordkapp og Magerøya! Vi har nå kommet oss ut av Nordkapptunnelen og er godt på vei mot første depot i Skaidi. Men fy for en heftig start vi har hatt! Vi hoppet på bussen til Nordkapp på søndag, litt nervøse for at vi ikke skulle komme oss dit på grunn av sterk vind. Men joda, vi kom oss til Nordkapp, og med ca. 146 ivrige kinesere som står rundt deg i flokk å knipser bilder ville vi helst bare komme oss avgårde ganske fort. Tenk at to ungdommer med pulk og slalombriller kan være så spennende… Tror nok de fleste ville holdt seg inne i et slikt vær, men adrenalinet tok overhånd og vi fikk tross alt gjort unna noen kilometer og var fornøyde med det.

image

Klare for å forlate vandrehjemmet å sette kursen mot villmarka.

image

Nordkapp!

image

image

På mandag var været ok, så vi var oppe tidlig for å komme oss i vei. Da vi skulle pakke ned teltet la vi merke til noe, joda, en rift i teltduken! Er det mulig, første natta… Men lappemester Kristian og hans gode hjelper Maiken fikset selvfølgelig dette! Vi kom oss et godt stykke denne dagen. Vi slo leir å la oss fornøyde ned i soveposen etter en herlig jegergryte fra Norsk Turmat. Vi var i topp humør da vi så på kartet og fant ut at dagen etter skulle vi hele 276 høydemeter nedover! Hurra! Planen var da å komme seg igjennom Nordkapptunnelen før dagen var omme.

image

God start på en 5 måneder lang tur!

image

image

Mmm, Jegergryte!

image

Tirsdagen ble ikke så topp som vi håpte, med sterk vind, null sikt og haggel som pisket i ansiktet ble det litt verre å komme seg ned fra fjellet enn vi hadde trodd… Vi hadde planlagt å følge noen høyspenter ned til veien, men hallo, så enkelt er det jo ikke, hvem prøver vi å lure liksom? Vi brukte hele 5 timer på å komme oss ned fra dette fjellet! Vi var begge rimelig leie av gå opp og ned fjellsidene i motvind for å prøve å finne en sikker vei ned. Kristian prøvde så godt han kunne å holde humøret og håpet oppe, men jeg ga nok litt mer uttrykk for hva jeg mente og følte. En vei fant vi heldigvis til slutt. Jeg kan med hånden på hjerte si at denne dagen tok kaka, og jeg tviler på at vi får så mange flere dager som dette, takk og lov for det!

image

image

image

image

image

Gjør alt for å ikke få gnagsår!

I dag har vi altså kommet oss trygt igjennom Nordkapptunnelen, tusen takk til onkel Rolfen for at dette gikk som smurt, til tross for godt gjennomført arbeid med hjulene ble de dessverre dumpet med det samme vi kom oss ut. Vi krysser nå fingra for at været blir litt bedre fremover. Det ser ikke slik ut enda da, det er meldt hele 17 m/s i kveld. Nå har vi funnet ly bak et strømhus og satser på ei stille og fredfull natt.

image

image

image

Den følelsen når du ser enden etter 7 km.

image

Hadde ikke klart oss uten!

image

Nordkapp vandrehjem

image

Pulkene endte opp på hele 45 kg hver, de blir heldigvis litt lettere etter Nordkapp tunnelen.

image

image

Her er vi endelig ankommet Honningsvåg flyplass!

Nå ligger vi og chiller maks på et vandrehjem – Eller jeg chiller maks og Maiken går rundt og tester selfiestanga, lol.

Vi hadde planlagt å bruke renset bensin til primusen hele veien. Det er av en eller annen slags sikkerhetsmessig grunn ikke lov å ha med seg bensin på flyet, ehe. Derfor la vi opp til å kjøpe det her i Honningsvåg, men det viste seg at Shell bare hadde en liter igjen..!
Her oppe i nord er det ikke bare bare å dra til en annen bensinstasjon, vi  snakker store avstander, altså mange mil unna.
Da må vi rett og slett ty til god gammeldags parafin.

Det er meldt mye vind de neste dagene, 10 m/s og oppover. Det er forsåvidt greit for oss, men ikke for bussen som skal frakte oss oppover til Nordkapp i morgen. Bussen har rimelig lav vindterskel, men vi krysser fingra for at alt går etter planen i morgen.

Det skal bli jæskli godt med litt søvn nå. Kroppen har vært i høygir i hele dag og den kommer nok ikke ned i lavgir før vi trasker sørover fra Nordkapp.

En uke til avreise…

God lørdag!

Kristian har nå vært her i Stjørdal noen dager og han begynner allerede å legge om til trøndersk! Det betyr enten at jeg prater alt for mye, eller rett og slett at han synes trøndersk er utrolig fint, jeg holder en knapp på det siste!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi er nå ferdig med å gå igjennom hele ruta og måle opp mellom alle depotene, noe som tar tid når det er snakk om 280 mil… Nå er det pakking av mat som står på planen. Begge er nok litt overrasket over hvor mye jobb det faktisk er i forkant av en slik tur, så nå skal det bli godt å komme i gang å få slappet av! For ja, denne turen handler om å slappe av, nyte naturen og ta en liten pause fra hverdagen. Det skal bli sabla godt å bare være, være tilstede, tenke over livet, legge alle bekymringer til side og glemme alt stress. Misforstå meg rett, det blir en tøff tur med mye slit, åpenbart!

Vi har også øvd oss på å sette opp telt, noe som er greit å ha litt flyt på om det plutselig blir snøstorm. I tillegg har vi vært ute å trampet litt i den herlige puddersnøen som ligger så fint her i Trønderlag. For øyeblikket er Kristian ute på en liten joggetur, imens jeg og mamma sitter inne og skravler og spiser snop – det blir lenge til neste gang…

Frossent vann? Nei takk!

Hei igjen!

I morgen tidlig, altfor tidlig, tar jeg flyet opp til Maiken. De siste dagene har jeg ordnet alt småtteri som jeg ville gjøre ferdig her hjemme, blant annet å isolere vannflaska og fikse underlag til primusen (ikke helt ferdig med det, ehe).

Det er veldig enkelt å lage en egen «termos», du trenger bare et gammelt sitteunderlag, noe bobleplast og masse sølvteip.
2016-01-31 12.57.48

Det ferdige resultatet.


2016-01-31 13.31.02

Som du ser har jeg også bobleplast i bunnen av flaska.

2016-01-31 13.31.06

Ellers okkuperte jeg stua noen dager under pakkinga (da var mor veldig fornøyd), og dette bilde er tatt rett før det gikk i pulken.

2016-02-01 12.47.50

2016-02-01 15.30.49

Pulken er absolutt fullstappa, og ganske tung. Uten en eneste matbit i… Men frykt ikke, både sommer og vinterutrustning er pakket med (pluss mye forbruksutstyr til de forskjellige depotene) ettersom vi planlegger å bytte fra pulk til sekk når vi ankommer Stjørdalen på våren engang.

 

Nå er det bare å roe nervene og si til seg selv at det er nesten 2 uker igjen til eventyret starter, for akkurat nå føles det ut som jeg skal dra i morgen. I kveld skal jeg si farvel til familie og prøve å unngå enda en søvnløs natt, det har nemlig blitt utallig søvnløse netter det siste året med villmarken, turen og forskjellige problemstillinger i tankene.

 

« Older posts Newer posts »

© 2019 Norge på langs

Theme by Anders NorenUp ↑