Måned: mars 2016

Nå er vi kommet oss i god behold til Abisko.

Vi var så heldige å få besøk av lillebror, Jahn Henrik på Altevasshytta. Han er straks ferdig som røykdykker i Forsvaret og er stasjonert på Bardufoss. «Like i nærheten» i Nordnorsk måleavstand. Det var virkelig gøy å få et gjennsyn med han. Han hadde tatt med alt fra øl til Taco. Vi slappet av og koste oss maks de dagene han var der. Jeg må innrømme at det var en smule vemodig når han dro, men tiden går fort og plutselig er sommeren her og det er tid for gjensyn.

Dag som var en av tilsynsvaktene på hytta, var også der. Og i anledning hans 72 årsdag inviterte han oss alle på en nydelig reinmiddag med 2 desserter. Det var til og med vin til maten! Det takker vi igjen for.
Etter 1 hviledag og 1 værfast dag på Altevasshytta var det på tide å fortsette ferden mot Abisko.
Det var rimelig tungt å gå fra Altevasshytta til Lappjordhytta. Det var meldt opp mot 10 m/s. Etter 1 km kjentes vinden godt på kroppen. Vi fikk heldigvis vinden inn litt fra siden og ikke rett i mot. Den var til tider så kraftig at vi nesten ble blåst over ende. I ettertid kom det fram at vi begge hadde tenkt tanken på å snu å søke ly for vinden. Etter 800 meter oppover og 700 meter nedover nådde vi Lappjordhytta. Der møtte vi to dansker som hadde gjort et forsøk på å komme seg mot Altevasshytta, men snudde pga mye vind. Ned mot Lappjordhytta var det rimelig bratt nedover og pulken min har virkelig fått testa seg. Ettersom jeg helst skal stå på ski nedover fører dette til «noen» fall her og der. Og det ene pulkdraget måtte dessverre takke for seg. Det knakk med andre ord. Det er ikke første gang jeg opplever dette på tur og med sølvteip og en trestokk er den så god som ny igjen. Maiken velger å ta det litt roligere ned bakkene, noe utstyret takker henne for.

Skiene mine av typen Åsnes – Fritjof Nansen, har en tydelig produksjonsfeil. Alle stålkantene har brudd på 2 steder. Og de faller sakte men sikkert av. Heldigvis stiller Åsnes opp og sender nye ski til Sulithjelma. Snakk om kundeservice!

Å gå fra Lappjordhytta til Abisko med tung pulk vil jeg ikke anbefale noen. Vi har fått mange bekreftelser på at det ikke var noe problem, men vi tviler på at de har gått turen med pulk før. De 2 første km fra Lappjordhytta og ned til Torneträsk brukte vi over 2 timer på. Lappjordhytta ligger omtrent på 500 meter og vi skulle ned på 400 – ett eller annet. Det høres lett ut med andre ord. Det var innmari våt snø, og vært steg sank vi ned slik at snøen rakte oss til hoftene. Og det hjalp lite at det var opp og ned hele veien. Det var bare å glemme å bruke ski. Når du drar en tung pulk og du tråkker rett i gjennom snøen hele veien er det til tider vanskelig å se noe lys i enden av tunnelen. Det var så bratt noen plasser at det ble en treningsøkt bare å få pulken opp bakken, for så se at det gikk rett ned og opp igjen. Da må du bare å smile og le av de udugelige forholdene. Med litt musikk på øret gikk det sakte forover. Det lønner seg og tenke kortsiktig og bare ta en bakke av gangen. Vi hadde hørt at det var cirka 15 km til Abisko, men det var nærmere 2 mil.

Torneträsk er et stort vann som strekker seg mange mil. Vi hadde hørt rykter om overvann, men danskene vi møtte forsikret oss at det ikke var noe problem å krysse. De første km over gikk fint, men når vi nærmet oss halveis var det nesten bare is. Skiene hadde null feste. Vi festet de på pulkene og tok beina fatt. Det føltes som en evighet å gå, og timene gikk. Til slutt kunne vi skimte bygningene i Abisko. De var fortsatt timer unna. Kl 16 ankom vi Abisko turiststasjon rimelig utskjørt.

Håvard som er medlem i Saab klubben hadde vært så snill og sagt seg villig til å kjøre den ene pakken våres fra Narvik og hit. Utrolig hyggelig! I tillegg til dette svippet han oss bort til butikken og tilbake så vi slapp å gå ytterligere 5 km. Han hadde også tatt med seg litt verktøy så vi fikk fikset det ene pulkfeste.

Etter nedturen i Kilpis, hvor vi ikke fikk depotene våres, visste vi nå med sikkerhet at den ene pakken hadde ankommet Coopen her. Men hva tror du skjer her? De vil ikke gi ut pakken! I tillegg til identifikasjon til mottaker (som forsåvidt er vanlig) forlangte de passet til senderen av pakken også. Hørt noe så rart? Pakken var tydelig addressert til Maiken. Ettersom Maiken ikke har med pass, har Mona og Paal jobbet i herdig med å ta kopi av passet til Maiken. Og for å være på den sikre siden har de gjort slik at jeg også kan ta ut pakken. En stor takk til dem for at de setter himmel og jord i bevegelse for at ting skal gå bra.
Det var ubeskrivelig leit og ikke få tak i pakken, når den bare står noen meter unna oss. I dag møtte vi heldigvis noen andre ansatte, og de ga oss pakken uten å blunke.

Helsen er nesten helt på topp. Maiken har fortsatt gnagsår, men ikke av det værste laget. Hun har også blitt forkjølet, har en mild feber. Men hun er klar for å gå i morgen. Jeg har en visdomstann som har begynt å krangle. Det er ikke akkurat noen tannlege i nærheten på en stund, så jeg ser meg nødt til å svelge smertestillende når det blir for gæli.

Neste etappe starter på den svenske Kungsleden. Vi følger den en god stund og skrår innover mot Norge. Regner med å bruke alt fra 10 til 14 dager herifra til Sulithjelma. Vi krysser fingra for minusgrader dagene fremover. Det er skikkelig trått føre og null feste nå som det er blitt så «varmt». Vi gleder oss virkelig til å begynne i morgen. Nå skal vi endelig bevege oss nesten rett sørover hele veien. I den siste måneden har vi jo trossalt nesten gått mest vestover og til og med rett nord til tider.

Nå spiser vi oss stappmette og knasker godis mens vi kan. Ha en god helg på forskudd til alle som følger oss!

Håvard som var så grei og kom med den ene pakken

Norsk Turmat og Torneträsk

Maiken sjekker hvor sentrum er (Abisko) og sikkert insta.

Overvannet spruter mens vi går

Lappjordhytta

Goddis vi fikk fra studente fra Folkehøgskolen 69 grader nord

Utsikt over til Abisko, Lappjordhytta er synlig

Mye vind

Enda mer vind

Ha det bra Altevatn

Ting blir slitt! Nå er det tau som gjelder

Legg merke til vinden som blåser pulken til side

Maiken og Torneträsk

Her var det bare å glemme skia

Et utsøkt måltid. Dag sitter på enden

Sølvteip løser mang en utfordring

Et gledelig gjensyn

Snøen var glatt som is til tider

Siste toppene vi ser i Norge

Selveste påskeaften gitt, det går virkelig unna! Vi befinner oss nå i Troms, nærmere sagt ved Altevatn. Hit kom vi i går og har i dag bare flyttet oss noen km lengre bort på vannet til ei ny hytte. Planen er nå å være her til mandags morgen, vi har nemlig fått vårt første besøk på turen! Kristians bror, Jahn Henrik, kom fra Bardufoss nå i ettermiddag og skal tilbringe kvelden og morgendagen her med oss. Stas!

Vi lengter litt tilbake til Kautokeino begge to, det var noen veldig spennende og innholdsrike dager vi fikk der. Men vi får ta turen tilbake seinere en gang! Etter å ha trasket i en meter løssnø til grensa til Finland forrige uke var vi nødt til å ta oss inn i ei åpen hytte eid av forsvaret for å søke ly da det dagen etter var meldt opp mot 21 m/s. Vi ble værfaste der hele tirsdagen, noe som var utrolig kjedelig siden vi var nokså uthvilte etter 4 dager i Kautokeino. Men slik er det bare, det er viktig å ta hensyn til været. Onsdag kom vi oss over grensa og heldigvis hadde det milde været og vinden gjort at føret var blitt veldig bra, og vi kom oss raskt inn på nye scooterløyper som skulle følges til Kilpisjarvi.

Det går ikke akkurat radig fremover med dette føret

Gjør oss klare til stormen kommer

Dette er alt som skiller Norge og Finland

Da vi kom til Kilpisjarvi sjekket vi inn på en camping og gikk uten bekymringer til bensinstasjonen hvor vi skulle plukke opp pakkene med forsyninger videre. Der var det selvfølgelig ingen pakker, og etter litt fant vi ut at begge pakkene sto fast i tollen i Oslo. Det var jo en nedtur for oss, spesielt da vi fikk høre at det var påskegodt i pakkene også… Vi bestemte oss fort for at vi ville videre å ikke kunne vente på depotene, så dagen etter dro vi for å handle inn det nødvendige frem til Abisko. Vi startet seint å gå videre den dagen, men vi fikk gjort unna noen km på vann og noen tøffe høydemeter opp på fjellet før vi slo opp teltet. Etter flere uker i flatt terreng var det enormt herlig med store fjell så langt øyet kunne se. Det var imidlertid ikke like herlig å traske opp og ned disse fjellene, men det måtte gjøres!

Fikk følge til butikken av denne karen

Glade for å komme oss opp!

Vi har levd litt i luksus den siste uken å gått fra hytte til hytte. Nå på torsdag kom vi til ei hytte som heter Vuomahytta, der var vi så heldige å møte to unge gutter fra folkehøyskolen 69 grader nord som var på fisketur i påsken. Der fikk vi servert dagens fangst med tilbehør, pannekaker med sjokolademousse og smågodt. Skal si det smakte godt! Takk igjen gutter!

Ankommer Dærtahytta i nydelig vær

Kristian prøvde fiskelykken uten hell

Beste middagen på leenge!

Stålkantene på skiene til Kristian... Satser på at vi kommer oss til Abisko før disse er helt ødelagte.

Vi har vært veldig heldige med været de siste dagene, solkremen er flittig brukt og vi har til og med gått flere dager uten jakke. Det er herlig at sola begynner å varme såpass mye og det hjelper veldig på humøret! Solcellepanelet har også fått kjørt seg i det siste, sola er endelig blitt så sterk at vi nå kan lade opp alt som trengs i løpet av dagen.

Nå er det blitt overskyet her ved Altevatn, men vi skal absolutt ikke klage fordi om! Vi er så heldige at Jahn Henrik handlet på vei hit, så da blir det Taco med noe godt attåt på menyen i dag. Familien Wang kom også hit for å hilse på, og jammen hadde de med seg et stort påskeegg som skal nytes til det fulle. Tusen hjertelig takk for besøket!

Takk for besøket og påskegodt, ønsker dere ei fortsatt fin påske på hytta!

Såå mye godt!

Ønsker alle ei god påske videre!

Det er med et vemodig hjerte vi nå forlater fantastiske Kautokeino. Vi har vært så heldige å få være med reinsdyrsamene og fått et godt innblikk i deres hverdag. Og det må vi si, de har et virkelig spennende liv. Med en god dose selvironi og mye humor tar de dagen fatt. Alle er imøtekommende og veldig gjestfrie.

I to dager har vi jobbet med reingjerdet (som det kalles) og vært med på å skille ut hvilke reinsdyr som skal til slaktern. Det er en tung og spennende prosess. Vi har smakt en god del reinsdyrskjøtt og sitti noen mil på snøscooter.

Vi fikk opplæring av Ellen Anne og Nils Peder når det gjelder å fange reinsdyr. Vi skjønte fort at her er det «learning by doing» som gjelder. Det er særdeles interessant hvordan de klarer å gjennkjenne reinsdyra sine. Se for dere en flokk av reinsdyr i konstant bevegelse, og det er små forskjeller på ørene som skiller hvem som eier hvem. For oss var det umulig å se forskjell i starten. Og det er det fortsatt.

Vi har bodd hos Ole Johan Gaup de siste dagene, en stor takk for god mat og husly. Snakk om gjestfrihet! Det var veldig snilt å kjøre pulkene våre ut til gjerdet i dag. Gamma vi ligger i var til og med varm når vi kom! Snakk om service.

Peer Gaup har gitt oss gode råd når det gjelder løypevalg fremover mot Kilpisjarvi. Og vi lover og ikke gå midt på vann.

Vi har hørt masse spennende om livet som reinsdriftsame. Vi kommer aldri til å glemme når Per Jonas sa alvorlig i skikkelig samestil; «naturen gir og naturen tar»

Takk for oss. Vi håper vi ser dere alle igjen. For er det noe vi har lyst til, så er det å komme hit igjen å hjelpe til.

I morgen skal vi krysse grensa over til Finland. Da tar vi farvell med scootersporet for en liten stund, før vi treffer det igjen på finsk side. Med rekordmye snø her i år regner vi med det blir et aldri så lite blodslit.

Reinflytting. Rein så langt du kan se

Ordentlig reinmiddag hos Ole Johan Gaup

Klar for å sitte på snøscooter

Reingjerdet. Her skilles reinen.

Noen ganger må man fjerne gevira slik at de ikke er i veien når reinen skal ha mat.

Gamma vi tilbringer natten i.

Vi er kommet oss helskinnet til Kautokeino noen dager før planlagt, og lever nå det gode liv til depoet ankommer og vi kan fortsette. Det er rart hvordan kroppen blir vandt til å være i kulda. Når vi først kommer til ei hytte og har gledet oss lenge til å sove på madrass i en varm tilværelse, ender det alltid opp med minimalt timer søvn på grunn av varmen. Det har ikke slått feil hittil.

Vi forlot Joatkajavri fjellstue med godt mot, men det ble ikke helt som vi hadde tenkt. Vi skulle nok egentlig blitt værfaste den dagen. Som Edvard, farfaren til Kristian beskrev, så var det en dag med kraftig vind og snøfokk, fuktige, kalde kinn, våte øyne og snørrete neser. Det var nok på det meste oppe i 15 m/s og vi så i perioder bare noen få meter foran oss. Heldigvis gikk vi på oppstikka løyper, uten de hadde vi ikke kommet langt den dagen. Man blir fort sliten av å gå i slik motvind, det tærer på kreftene og humøret å kjempe mot en vegg med 40kg på slep. Det var til slutt ikke noe annet å gjøre enn å prøve å finne en plass det var le så vi fikk satt opp teltet. På Finnmarksvidda så er ikke det alltid så enkelt. Vi hadde tidligere gått forbi ei hytte som lå nokså i le, og vi var nødt til å gå tilbake, for fremover kom vi oss ikke. Vi snudde og fikk slått opp teltet i en fei. Etter slike dager er det ekstra godt å krype ned i den varme soveposen etter en varm middag.
Dagen etter hadde vinden heldigvis gitt seg litt og vi kom oss et godt stykke mot tettstedet Masi.
Masi var en veldig fin plass, og med utrolig hyggelige mennesker! Vi fikk tips om hvor vi skulle gå videre og vi møtte en mann ved navn Johan P. Eira som driver Cavzo Safari. Han hjalp oss med å finne en plass å sove og ga oss rester av den samiske retten Bidos, som forøvrig var helt nydelig! Besøk nettsiden www.sautso.no om du har lyst på noen ekte samiske opplevelser!

Ikke mye å se i dette været...

Her henger de skjærer i trærne av en eller annen grunn!

Denne luringen og ei venninne fikk gratis skyss hjem!

Fra Masi gikk det som en drøm! Det var mildt vær og føre var bare herlig. Humøret var på topp og milene gikk fort. På slike dager glemmer man alt slitet og setter virkelig pris på livet.

Vi kunne fint gå uten ski opp bakkene fra Masi

Tær må teipes

Vi har fått nære møter med både rype, rev og ikke minst reinsdyr. Vi gikk rett på en flokk med reinsdyr som hadde slått seg til ro på løypa vi skulle gå, og like etter var vi tilskuere til flytting av en flokk. Det var veldig fascinerende å se hvordan flyttinga foregikk, med scootere og gjeterhunder.

Nyrskjerrig rype

Reinsdyrflokk på flyttefot

På tirsdag ettermiddag slo vi leir bare en mil fra Kautokeino, så det ble en nokså kort tur på Onsdag.
Etter 3 uker med heftige gnagsår og vonde føtter for min del, var det nå Kristian sin tur til å få skavanker. Han har ofte sagt til meg at jeg kan gå først for å bestemme farta siden jeg har slitt mer enn han, så denne gangen tenkte jeg at det var min tur til å være hyggelig. Jeg sa at siden han har vondt i beina så kan vi følge hans tempo. Det skulle jeg jo aldri ha gjort… Han slengte på seg sekken og satte fart. Han omtrent løp med skia, det var som å se Northug i en sluttspurt. Jeg heiv meg etter å fulgte så godt jeg kunne. Jeg forsto jo fort hvorfor dette plutselig ble et kappløp, og selv om jeg angret på det jeg sa var jeg bestemt på at jeg ikke skulle nevne det. Etter en stund ba jeg han stoppe så jeg fikk lettet litt på klærne. Jeg spurte om han hadde det travelt, fikk da tilbake: «Nei, synes du det går fort eller?». Det gikk etterhvert saktere og vi lo begge godt av det etterpå. Jeg har nå lært at dette betyr en utfordring i hans ører, og det kommer nok ikke til å gjenta seg.

Her ble det fort en pause.

Den siste mila til Kautokeino gikk iallefall fort, og fornøyde med å ha gjennomført etappe 2 sjekket vi inn på Arctic Motell og Camping, og gikk deretter for å kjøpe oss en burger på Esso. Fortreffelig!

Det begynner og vises godt både på klær og utstyr at vi har vært en stund på tur. Min kjære sekk fikk et litt for intimt møte med primusen tidligere, så nå trenger jeg ikke lengre åpne glidelåsen for ta ting ut av topplokket! Det skal vises at vi er på tur, og som Kristian sier: Det er ingenting tau og gaffateip ikke kan fikse!

Sånn kan det gå...

Vi blir her i Kautokeino til pakken med forsyninger er kommet,  og setter da kursen videre mot Finland og Kilpisjarvi.

Vi synes det er veldig gøy at så mange følger med på oss, og setter stor pris på alle kommentarer og hilsninger!

Nå er det over 3 uker siden jeg dusja sist, halla damer! Det høres nok ekstremt ekkelt ut for deg som leser dette. Du har jo sikkert tilgang til dusj når du måtte ønske. For ikke å snakke om varme omgivelser. For oss er dette fettlaget nødvendig for å holde varmen. 

Vi har nå vært på tur i 18 dager. Og rekorder setter vi begge hver dag. Vår lengste tur før dette var på 10 dager. Vi har med andre ord en grunn til å feire hver dag, jippi!

Å gå på oppstikka snøscooterløype er helt klart en fordel for oss. Men det føles som en evighet. Du går og går, og veien tar aldri slutt. Er du riktig høyt oppe, kan du til tider se flere mil framover. Og når du i tillegg skimter snøscooterløypa i det fjerne, er det bare å være glad for at du slipper å traske i løssnø. Du lærer deg fort å tenke kortsiktig på en tur som dette.
De to første dagene etter Skaidi fulgte vi snøscooterløyper. Vi klarte å legge 36 km bak oss. Så var det å komme seg på riktig side av Stabburselva, i riktig så mye løssnø. Det var så tett med bjørkeskog til tider at vi begge var redd for at øksa måtte frem. Men som vanlig fant vi en vei.
Å klage på været kan vi ikke. Vi gikk i solskinnsvær helt til Bojobeaskihytta. Det er rart hvor mye været påvirker deg på tur. Når det er sol blir alt så greit, selvom det er rundt 11 minus. Verden smiler til deg og alt slitet blir glemt.
I enden av det ene Stabbursvannet traff vi på en trivelig kar som ba oss inn på kaffe i hytta si. Minken hytta. Vi fikk høre spennende historier om distriktet. Det var særdeles spennende å høre på alle «Norge på langsere» han hadde møtt, og som hadde vært innom hytta hans.

Noe som er både rart og nytt for oss er alle Gompiene her. Midt i den fjerne villmark treffer vi støtt på campingvogner og alltid flere ved siden av hverandre. Det er nemlig lov å ta med seg campingvogna og sette den der du selv synes det er fint. Dette er selvfølgelig ikke hytteeierne fornøyd med. Gompiene fraktes inn med snøscooter.

Det er lov for alle å kjøre på snøscooterløyper. Og de første dagene føltes det som vi var på en fylkesvei. Det virker som det er like vanlig å ha snøscooter som det er å ha båt på vannet i Tønsberg. Om ikke vanligere.

Etter planen ankom vi Bojobeaskihytta akkurat i tide. Det begynte å blåse opp i går og vi tok en hviledag i Bojobeaskihytta, i le for uværet. I dag hadde vi en kort etappe til Joatkajarvi fjellstue. Det blåste som bare det og sikten var rimelig dårlig. Men vi traff på ny på snøscooterløypa og da var det bare å følge den til fjellstua.

Når vi går, går vi som regel i to timer før vi tar en kort pause. Den består av å hive i oss mest mulig loganbrød (takk til mormor Solveig som er så snill og baker til oss) eller nøtter og litt vann. På kortest mulig tid. Så bærer det videre. Vi går altså nesten hele dagen uten ordentlig pauser. Vi regner med det blir lengre pauser når det blir varmere i været.

Nå sitter vi i fjellstua og koser oss. Det er en rar følelse når du kjenner at føttene endelig blir skikkelig varme. Dette er med andre ord luksus for oss. I morgen drar vi videre mot Mazi.

Jeg husker jeg satt inne på lesesalen på UiA. Jeg så støtt ut vinduet og drømte meg ut. Ut i naturen, ut på skikkelig lange turer. Jeg funderte på om jeg ville lengte tilbake til lesesalen. Til varmen, til kaffen som var tilgjengelig når jeg måtte ønske. Men etter 18 dager på tur kan jeg trygt si; «det gjør jeg ikke».

Soloppgangen og oss. Minus 15 grader.

Wii, endelig hytte i sikte

Hvor er vi?

Store gleder!

Kvelden kommer fort.

Gompi!

Minken hytta

Klarer du å se Bojobeaskihytta? Den var ikke veldig lett å finne.

Bojobeaskihytta. Første DNT hytte så langt.

Viktig å holde føttene ved like.

Henry David Thoreau sin bok Walden.

Nei, ikke noen utedo luksus på oss.

Endeløse sletter.

Her får vi verdifull informasjon i Minken hytta. Takk for oss.