Forfatter: Kristian Fredrik (Side 1 av 2)

Haukeliseter – Ljosland

Da har vi nådd Ljosland og sagt et trist farvel med skogstier for denne turen. Ja det er helt sant, nå blir det bare grusveier og asfalt ned mot det kjente fyret.

Vi forlot Haukeliseter i skikkelig regnvær, med Daniel i følget. Ettersom yttertøyet vårt er såpass slitt holder det vannet ute i cirka 10 minutter før vi blir søkk våte, gjennomvåte, helt våte. Du skjønner poenget. Når vi går i regnvær, blir matpausene særdeles korte. Det blir rett og slett for kaldt.

Vi møtte to trivelige Rogalendinger som også skulle til Holmavatnhytta. Takk for en hyggelig kveld Marie og Konrad. 
Dagen etter var Sloaros målet. Det gikk greit unna og vi var så heldige å se reinsdyr(villrein). Rett før hytta måtte vi krysse ei elv. Broa var til vår skuffelse knekt på midten. Maiken og jeg har krysset et par elver fra før av gjennom denne turen og har blitt vandt til den sterke strømmen. Det hadde ikke Daniel, så han hilste på elva med hele kroppen og sekken.

Vi har bekjentskaper med Sloaros alle tre, etter FHS-året sammen. Vi håpet så inderlig at rommet med brennevin (hyttevakt) skulle være oppe, men det var selvfølgelig låst.

Vi vandret så videre ned mot Hovden og til Bykle. St Hans var dagen, og det var også vår siste dag med Daniel i følget. Etter en tur innom den lokale Coop-butikken, fant vi fort ut at det var en dag og feire. Vi kjøpte noen øl og la oss så fint til nede ved en strand i Bykle. Noe St. Hans bål ble det aldri, men det ble noe enda bedre; St. Hans pils!

Etter noen virkelige hyggelige dager med Daniel tok vi en trist farvel og ruslet vi videre langs vei og opp i fjellet igjen. Målet for dagen var Bossbu. Det regnet voldsomt. Maiken var så uheldig og miste balansen i det hun skulle krysse en elv, det så ut som hun prøvde seg på brystsvømming i noen sekunder. Det endte med at hun var helt blaut. Vi gikk til en seter like i nærheten og slo opp teltet der.

Dagen etter ankom vi til slutt Svartenut. Der var det en gjeng sauegjetere som kom innom med hele saueflokken sin. Senere kom det to damer som var på tur. Det ble en hyggelig kveld.

Dagen etter var det atter regn. Målet var Øyuvsbu. Vi var framme i 13 tiden. Vi var så heldige og komme til varm og god hytte. Der var det to dansker som holdt til noen dager.
Nest siste dagen gikk vi til Gaukhei. Det var første dagen på tur vi begge klagde høylytt om hvor trasig stien var. Vi har aldri tillatt oss selv slik snakk tidligere på turen, så vi kom frem til at det må være pga vi er så nærme målet vårt. På Gaukhei kom det flere vandrere utover kvelden. Og en av dem, Sondre, går også Norge på Langs. Han startet fra Lindesnes for ikke altfor lenge siden. Det ble en sen kveld hvor vi delte erfaringer og ga tips.

I dag har vi begge gått og tenkt på at dette er siste dagen på fjellet.  Etter 4 måneder og cirka 2 uker er vi virkelig nærme målet. Det var vemodig og forlate stien. Samtidig som vi gleder oss til å komme hjem, blir det nok veldig rart. Vi har hatt god tid til å tenke på hva vi skal gjøre når vi kommer hjem. Men nå som vi nærmer oss slutten blir det liksom ikke så viktig lenger.

I morgen begynner vi på vår siste etappe på dette eventyret. Det gjør vi med blandede følelser.

Alt er så mye enklere nå. Varmen gjør turlivet til en drøm. At vi var på ski i vinterland i 3 måneder er for lengst glemt, og virker veldig fjernt nå som sommeren har slått inn for alvor. Dagene hvor vi ikke kunne ha lange pauser er for lengst omme.

Vi bruker dagen mer og tar oss lengre pauser, det er dog mye vanskeligere å sove på kvelden. Det blir jo aldri mørkt i teltet. Men det får vi tåle.

Vi har sett oss nødt til å følge endel vei den siste tia. Vi måtte innom Folldal for å kjøpe et kart vi manglet, derfra bar turen videre mot Rondane. Vi følger grusveier og sideveier så mye vi kan når vi tusler langs vei. Det fine med å gå langs vei er at vi får oppleve bortgjemte perler som vi aldri ellers hadde sett. For eksempel Vingelen. Det negative er at det går mye mer utover føttene våres.

Vi gikk fra Bjørnholia og over til Rondvasshytta, ned til Mysusæter og endte opp på Otta. Tro det eller ei, men over 1000 moh er det fortsatt mye snø i fjellet, så vi gjør det vi kan for å holde oss lavt i terrenget.

Gamlelæreren vår Per Jørgen Høye slo følge med oss noen dager fra Otta. Det var utrolig hyggelig. Vi tente vårt første bål på turen (ja det var på tide). Det ble lange kvelder med noe godt i glasset. Et deilig avbrekk i en nogenlunde rutinemessig tilværelse.

Valdresflya bydde på mye snø, mer enn vi hadde regnet med. Det var fortsatt is på vannene. Derfor så vi oss nødt til å krysse Jotunheimen på det absolutt laveste. Vi fulgte veien over Valdresflya (de høyeste brøytekantene var på 2 meter). Og krysset fra Bygdin og over til Vang. Det finnes ingen motivasjon i å kave seg gjennom snø med truger. Spesielt ikke når trugene synker like mye som skoa. Det skal sies at snøen holder bra til tider, men det veier ikke opp for når den ikke gjør det.

Vi har derfor måtte endre ruteplanene våre enda mer. Vi droppa Tyin, og vi må droppe Finse. Vi velger å holde oss mer øst. Ruta videre fra Vang blir nå Hemsedal – Geilo – Haukeliseter.

Vi håper finværet holder seg en stund til. Selvom det egentlig ikke gjør noe med litt regn nå. Da blir vi mer våkne og går lenger. Lindesnes begynner og nærme seg med stormskritt, og nå har vi snart vært på tur i 4 måneder.

Maiken har fått sine livs værste gnagsår. Derfor har vi blitt liggende på Bøflaten Camping i Vang i Valdres noen dager nå. I morgen trasker vi mot Geilo.

Da er det over tre måneder siden vi dro fra Nordkapp. Tre måneder!

Dette har vært litt av en etappe. Vi har virkelig fått føle på overgangen ifra vinter til vår. Det har blitt varmere, virkelig varmt til tider. Det gikk så fort, plutselig så forsvant minusgradene, og de har vi ikke sett noe til på lenge.

Etter nydelig NPL-boller hos Gunder Gardsmark var det på tide å gå sørover. Mona og Paal var så greie og kjørte pulkene våre helt til enden av Susendalen. Det var innmari digg. Da trasket vi 2,7 mil til sammen med lett sekk på vei. Vi var heldige og følte et scooterspor opp på Børgefjell. Det var varmt og lite snø, men scootersporet holder mye lenger på snøen. Når vi kom opp på fjellet var det rikelig med snø. Bortsett fra varmen i lufta, var det full vinter og sterk vind. Vi la oss i enden av tregrensa, spente på om vinden ville løye.

Til vår fortvilelse, gjorde den ikke det. Dagen etter var det stormvarsel på fjellet og vi ble liggende hele dagen værfast i teltet. Vår første dag værfaste i telt på turen, det var på tide med andre ord. Tolv timer i et lite telt kan bli ganske kjedelig. Det er akkurat ikke høyt nok til at vi kan sitte, så vi må ligge. Da er det lett å få sove senere kan du tru, når du har ligget døsig hele dagen.

Dagen etter var det meldt 15 m/s, det er vesentlig mye mindre enn 21 m/s. Vi gassa på med andre ord. Til vår overraskelse var det mindre vind, og vi bare koste oss maks og la bak oss gode 2,7 mil også denne dagen.

Nå stod vi mellom to valg. Ta fjella øst for Røyrvik, eller krysse Namsvatnet og satse på at det var snø i Røyrvik. Varme hadde slått inn over landet, og snøen begynte å bli et mareritt. Vi valgte Namsvatnet og ringte Lars Stefan Lindgren som vi gikk på Hardanger folkehøgskole med. Han ville gjerne hjelpe oss og frakte pulkene til Røyrvik. I tillegg til dette ble vi virkelig tatt godt i mot av hele familien hans. Det ble til og med taco og ei seng og ligge i. Snill som Lars Stefan er frakta han pulkene være videre til gården deres som ligger ved Tunnsjøen. Vi gikk igjennom kart, vei videre og fikk lokale tips. Vi vil igjen takke Olga, Lars Stefan og alle sammen for gjestfrihet og hjelp, det betyr utrolig mye for to slitne vandrere.

Dagene fra Røyrvik til Nordli hadde vi sett veldig lett på. Pga snøsmelting valgte vi å følge veien sørover. Vi trasket med lett sekk og gikk cirka 3 mil hver dag. Noe vi ikke hadde ofret en tanke er hva overgangen fra ski til asfalt gjør med beina. Asfalten gjorde sitt med beina våres. Spesielt Maiken sine, som motvillig pådro seg flere store gnagsår. Etter to fulle dager på veien ankom vi Nordli i Nord Trøndelag. Der ble vi møtt av Paal, som er så snill og henter pulkene våre og kjører de videre. Etter ei god natt på hytta fortsatte vi på veien opp mot fjellet sør for Nordli. Vi var lenge usikre på om vi kunne fortsette med pulk eller ikke. Paal hadde snakket med den lokale oppsynsmannen som anbefalte pulk og lovet gode snøforhold helt til Vera. Vi fulgte rådene, og det var lurt. Det var nok av både sol og snø. Ettersom snøen så klart har vært hardere og bedre å gå på om morgenen, har vi gjort vårt beste for å prøve å stå opp tidlig. Men det har blitt mye vanskeligere enn tidligere på turen. Vi måtte krysse to vann før vi nådde Gaundalen. Vi hadde hørt at det var gode 70cm tykk is helgen før vi kom. Men når det er så varmt at du nesten kan gå naken rundt, veit du at ting smelter fort. Vi følgte is-rådet; «Er isen hvit er du trygg. Er den lyseblå, må du ikke gå». Utfordringene når du skal krysse is som har starta og smelte en god del, er å komme utpå. Pga varmen fra land smelter den ofte mye langs land først.
Etter å ha kommet tørre over begge vanna, slo vi leir. Nå var det Gaundalen fjellgård som stod for tur. Motiverte og spente som vi var, nådde vi gården kl elleve på morgen. Der ble vi godt mottatt og fikk bo i ei hytte som de hadde. Det var allerede tre par som går/gikk norge på langs som hadde vært der før oss i år! Vi fikk ei omvisningen på gården, kaffe, kaker og et lite innblikk i livet på gården som ligger; «der ingen skulle tru at nokon kunne bu».
Etter tips om ferden videre fra Steinar, sa vi farvell.
Nå hadde vi to valg. Gå med pulk ned til Vera, eller gå med pulk noen mil lenger. Det var lite snø, men akkurat nok til å komme oss forbi Vera og inn i Sverige, hvor det lå en gård der pulkene kunne hentes.

Vi satte kursen ned fjellet og mot svenskegrensa. Vi kom ikke lenger en 5 km før vi ble møtt av en nokså stor elv. Det var ingen tegn til muligheter for å unngå å bli våt. Litt våte ble vi på beina. Men nå var vi ihvertfall på den riktige siden. Etter 6 km til møtte vi på Sonja og Einar, som var på hytta si. Etter å ha fått tips om veien videre ble vi bedt på kaffe og lunsj. Det måtte vi jo selvfølgelig takke ja til. De hadde nok nylig spist, fordi Sonja smørte mat bare til oss! Der ble vi sittende en god stund og snakke om løst og fast. Igjen må vi bare nevne hvor mange gode mennesker man møter på en sånn tur. Selvom vi gjerne kunne sittet lenger måtte vi komme oss videre, og var på gården i tre tida.
Da bestemte vi oss for å peise på over til Norge og til dnt-hytta Innstua. Etter over fire timer nådde vi hytta. Eller der hytta hadde vært for noen år siden. Dnt hadde nemlig solgt Innstua og bygget ny hytte som lå 2.5 km tilbake. Heldigvis var Paal og Marius (faren og broren til Maiken) på vei for å hente pulkene, så da haiket vi med dem de kilometerne tilbake. Etter ei fortjent hviledag på Bellingstua traska vi mot Ferslia og Meråker. Uten pulk, men med ski og sekk. Det var i siste lita. Turen fra Bellingstua var strabasiøs, litt fordi snøen er så varierende, men kanskje mest fordi vi ikke er vandt med å ha mange kilo på ryggen. Etter mange pauser og nesten ti timer trasking ankom vi Ferslia. Så slitne hadde vi ikke vært på lenge, det var helt mørkt i hytta kl ni. De siste dagene ned mot Meråker har vi fulgt hytteveien og tatt livet med ro.
Denne etappen har hatt et lite preg av fart og lite pauser. Det er fordi vi skulle rekke Meråker før Pinsehelgen (som er nå). Maiken har besøk fra Stjørdal og jeg er så heldig å få besøk av kjentfolk fra Tønsberg.

Etter over 3 måneder på tur, kan jeg nå melde at dusjehinna endelig er tatt.

Dagene fra Ritsem til Sulis har et stikkord. Og det er mildvær. Vi startet tidlig fra Ritsem og kom oss over Akkajaure. Der møtte vi snøscooterførere hele dagen. Det er høysesong på å frakte varer inn i fjellet mens det ennå er snø. I enden av vannet ligger en Svensk turisthytte. Der ble vi bedt inn på lunsj av ei skikkelig hyggelig vert, og fikk smake på «kaffeost». Kaffeost er ikke mer komplisert enn det høres ut. Kaffe, med en spesiel type ost oppi.

De neste dagene var preget av elendig føre. Det har vært opp i mot 10 grader, og uansett hva vi smører med, klabber det litt. Når snøen er kram og skia klabber, sier det seg selv at det er tungt og gå. Det var bare en løsning, og det var å stå opp tidlig. Vi satt alarmen på kl 04:00, men kom oss aldri ut av påsan før kl 06:00. Det angret vi selvfølgelig litt på etter kl 14 om dagen, da klabbinga var som værst.

Det ligger åpne svenske turisthytter, hele veien fra Ritsem til Sulis, men vi benyttet oss aldri av dem. Det er mer fornuftig å ligge i telt, ettersom vi da bestemmer selv hvor langt vi skal gå hver dag.

Vi brukte fire dager på å nå Sorjushytta. Derifra er det bare 15 km igjen til Suiltjelma, dog 500 høydemeter opp. Ettersom Sulitjelma ligger på ca 136 moh, sier det seg selv at det er mye nedover også.

Fra Sorjus til Sulitjelma var ikke en lett affære. Vi psyket oss begge opp dagen før, og var klar for at den siste dagen på denne etappen, var desidert den tyngste. Det var så innmari bratt til tider at skia måtte av og vi måtte gå i sikksakk oppover. Etter 6 timer var slitet over og den morsomme delen begynte. Nedkjøringa. Alt var fryden og gammen til vi kunne se Sulitjelma. Det vi ikke kunne se, vell og merke. Var snø. Da stod vi der med henda i lomma, uten snø.

Vi tok kontakt med Sulitjelma Turistsenter som var meget behjelpelige. Bjørn Thomas la ut en post på Sulitjelma sin facebookside, og etter en kort stund tok Tore kontakt og hjalp oss med å få alt utstyret opp til Daja turistsenter og camping. Takk for det.

Her på Daja møtte vi Anders Hansen, og vi fikk servert finnbiff, med dessert, gjett om det smakte! Vi har også vært så heldige å få omvisning i fjellet her, på et litt raskere framkomstmiddel enn det vi vanligvis er vandt med. Vi har hatt to utrolige spennende dager her på Daja, med et godt avbrekk fra ski-livet.

XC Sport har sendt oss ny pulk, ettersom pulken min hadde rimelig mange hull under. En stor takk til Sjur for god service. Skiene fra Åsnes hadde også kommet. Maiken har fått kliss nye sko, så nå blir det spennende om det blir noen gnagsår eller ei.

Vi har været på vår side framover. I motsetning til de fleste (antar vi) er vi strålende fornøyd med at det er meldt minusgrader.

Maiken sine føtter har det bra, og tanna mi har slått seg til ro. Jeg vil takke Fauske Tannklinikk for at de sponset tannlegetimen min.

Nå nærmer vi oss midten av Norge, og det gleder vi oss til. Vi krysser fingra for at snøforholdene holder helt til Hattfjeldal som er vårt neste depot.

I morgen tidlig bærer det avsted igjen.

Her var vi så heldige å få fisk av to hyggelige svenske fiskere som vi møtte på Ritsem. Takk til dere!