Det er spennende å gå i uvær.
Særlig når sikten er dårlig, slalombrillene dugger. En blanding av vind og snø pisker deg i trynet. Du kikker ned på kartmappa i ny og ne for å forsikre deg selv at du er der du er. Og blir like forundret hver gang over hvor lite du har beveget deg framover.
Men når du morgen etter morgen våkner til masse vind, og alltid motvind. Mister dette litt av sin sjarm. Hver gang du legger deg krysser du fingra for at vinden snur, og hver gang du våkner mister du mer og mer troen på at det noen gang kommer til å skje.
Døgnrytmen har satt seg skikkelig i kroppen, klokka ringer 06:00. Og på en bra dag er vi i gang å gå før kl 08:00. Vi trasker til det nærmer seg solnedgang. Vi snakket endel om faste arbeidsoppgaver før turen, men aldri noe spesifikt. Men jaggu har det blitt vaner på kort tid. Maiken graver kjøkkengrop, mens jeg graver ned teltet og evt en vindmur. Maiken gjør alltid soveplassen helt klar, mens jeg er sjefen på «kjøkkenet».
Kveldene i teltet går altfor fort. Det er ubeskrivelig deilig å krype inn i påsan etter dagens marsj. Vi pleier å høre på radiopodcaster. Radioresepsjonen er en soleklar favoritt (synes nå jeg), som skaper en lattermild stemning i teltet. Det blir litt mer stille når vi hører på Juntafil, hehe. Andre kvelder er vinden og stillheten mer en god nok underholdning.
Å ligge i påsan og stupe dypt inn i Helge Ingstad sin bok Pelsjeger, er alltid noe man ser fram til. Det er en spesiell følelse, det å lese om hans eventyr, mens du selv er ute på dine egne. Endelig! Nå drømmer jeg ikke om å dra på egne eventyr, nå gjør jeg det.
Det var først på syvende dag vi fikk skikkelig sol, men motvinden kom som vanlig utover dagen. Vi klarte å nå fram til en åpen, dog privat reinsdyrshytte ved navn: «Stohpojohka». Og etter syv dager på farta, og nettene i telt slo vi til med en hviledag. Det var ikke stort med ved i hytta, men vi fikk litt lunk i hytta og klarte å tørke det meste. Det ble litt mer problematisk en vi hadde regnet med. For utpå kvelden den åttende dagen, begynte det å dryppe vann fra taket i hytta. Ja du hørte riktig. Vi farta rundt og prøvde å redde alt som endelig hadde blitt tørt. Hviledag du liksom.
Det skulle selvfølgelig begynne å dryppe vann over sengeplassene våres, og Maiken heldigere enn meg kunne likevel kose seg på en madrass.
Vi har ikke funnet noen adekvat løsning på å holde skiskoa unna hundreprosent tæle i løpet av natta. Det er alltid like gøyalt og stappe føttene ned i et par minifrysebokser hver morgen, haha.
Når det gjelder GPS og navigering med kart, er det kart som gjelder. Med andre ord vi har ikke så mye valg. Vi byttet GPS rett før vi dro og glemte å sjekke om det var kart så langt nord. Det var det selvfølgelig ikke. Det gjør egentlig ingen ting, men det er en ekstra sikkerhet som vi gjerne skulle hatt når sikten er veldig dårlig og det bare er uvær.
Bekymringene på tur er ikke mange. Det er dog noen som stikker litt dypt. Vi har i starten bare hatt en viss mengde med sol-lys. Når du da kommer til steder det ser ut som det går ann å fare ned, og du må nedover. Blir du rimelig frustrert når det ser ut som det går på kartet. Men er fakta umulig i virkeligheten. Da hender det vi må rusle rundt omkring og lete etter andre veier ned. Da er timene virkelig skjøre, og du biter deg hardt i leppa og må svelge noen kameler. Sånn er turlivet, med få bekymringer. Som likevel virker digre i øyeblikket. Vi anser oss selv som særdeles heldige som bare kan være ute hver dag og gjøre det vi vil.
Ellers blir det noen ganger litt klomsing på tur. Jeg hadde akkurat kokt vann, stressa med å finne fram termosen. Det er ikke alltid så lett å treffe oppi termosen i det du heller, når all dampen fra vannet går rett opp i trynet ditt. I det jeg begynner å helle, faller hodelykta mi rett ned i det kokende vannet. Jeg prøvde febrilsk å plukke den opp med handa, men det var bare å glemme. Jeg fomla rundt etter noe å bruke til å få den opp, mens lyset i bunn av kjelen begynner å blinke smått, og blir svakere og svakere.
Dermed kan jeg kan på det sterkeste anbefale billige hodelykter fra biltema/clasholson.
Vi gikk på som bare det i går og var bare 8 km unna Skaidi. Når vi kom ned fra fjellet var det over en meter med løssnø! Som vanlig har vi litt flaks og traff på et snøscooterspor og kunne følge det helt til Skaidi. All ære til Maiken som sleit seg igjennom hele dagen med sterke gnagsårsmerter.
Nå sitter vi på Skaidi Fjellhotell og fikser bein og andre skavanker, mens vi spiser oss opp mens vi kan. Tusen takk til Skaidi Fjellhotell som lar oss overnatte her selvom det egentlig er stengt. Det blir noen velfjortente øl i kveld.
Nå gjelder det å hvile kroppen, mens vi venter på depotene som kommer i posten. Teltet må også fikses, det har fått litt juling i stormens hete.
I natt skal jeg drømme om Finnmarksvidda.
Morsomt å lese om strabaser og godstunder! Hilser fra alle i Stokkanveien 28! 🙂
Hey!!! er det min Helge Ingstad bok du leser… perfekt valg for en sånn tur tenker jeg hehe 😉 er litt misunelig på dere, det kommer nok til og bli en fantastisk tur. Lykke til videre, gleder meg til å lese neste oppdatering og ikke glem kvikk-lunsj’en!
Det har du helt rett i Lars Christian! ☺ Når du får den tilbake har den vært med på en skikkelig tur, og ikke bare bokhylla. Hehe. Takk takk, hyggelig å høre. Det er helt sant. Det skal bli noen kvikklunsj bilder i løpet av turen. Så langt har det gått mest i melkesjokolade.
PS: Om jeg møter et dødt dyr, veit jeg hvor kvikklunsjen skal før jeg tar bilde.
Så fantastisk og lese om rutiner og andre strabasiøse hendelser 🙂 . Leser og blir beroliget, skjønner at dere har grep om de utfordringer som dukker opp <3.
Kos dere masse på "hviledagene" og "feite dere opp " før ny vidde venter :).
Flere og flere følger dere og ser stadig på GPSen. God tur videre hilsen alle her hjemme i Karlsebakken.
Så gøy å lese om eventyret deres? Og så fine bilder! God tur videre, dere er super tøffe! Klem Eidi
Har lest og sett masse fine bilder! Dere er kjempe flinke, og dere takler en hver situasjon:) Det er godt å se at dere klarer dere så bra. stor klem fra tante Marianne og onkel Kåre:) God tur videre, vi heier på dere!
For å rydde avveien en spøk, så var «onkel Edvard», altså Farfar.
«Første etappe unnagjordt» er så flott skrevet at jeg må gi en 6-er ! Som gammel infanterist, på hvitmalt «plank», med pulk, knappetelt og primus har jeg har jo opplevd Finnmarksvidda under vintertøffe forhold selv, så jeg føler at dette blir noe av meg selv, jeg følger dere flere ganger om dagen å venter på signaler! Ellers tok jeg litt feil av ruteopplegget, men nå er den planlagte plottet inn her hos meg.
Med stor beundring for pågangsmot og viljestyrke jeg følger dere. Råd: jeg la støvlene under knea i soveposen om natta og senket «trekkbelte» fra livet og ned over hoftekammen. En tilvenning, men, sparer ryggsøylen for evnt. plager!
Lykke til på videre ferden med masse varme klemmer fra Farmor og Farfar.
Skiskoa må i soveposen?? Fortsatt god tur, moro å lese 🙂
Jeg er skikkelig misunnelig ?