Måned: februar 2016

Ja, da har vi tilbringt noen dager her i Skaidi, og det har gjort veldig godt for kroppen! Vi har spist oss opp på burger og godis, å pulkene er nå fyllt opp med turmat og ikke minst masse sjokolade. Vi har fikset utstyr, smurt sko og behandlet mine ømme føtter og gnagsår. Så nå er vi klare for en lang og tøff etappe til Kautokeino. Det skal bli godt å komme i gang igjen!

Her på fjellhotellet har vi hatt tilgang på både dusj, baseng og badstue, jeg trodde aldri jeg skulle si dette men vi har ikke benyttet oss av disse tilbudene. Vi diskuterte det før vi kom hit å kom da frem til at vi skulle prøve å beholde det lille fettlaget vi har opparbeidet hittil. Vi vet at det kommer til å bli mye kaldere på denne etappen enn den forrige, så da er det greit å være litt forberedt! Så er det jo også litt spennende å se hvordan kropp og hår reagerer på å ikke bli skrubbet flere ganger i uken. Så her er det altså kun foretatt en aldri så liten kattevask! Takk og lov for at vi er alene på hotellet…

Er det noe det har vært mye av den siste tiden for min del så er det følelser. I løpet av en hel dag på fjellet kan jeg føle meg både glad, trist, redd, sint, frustrert og lykkelig. Men ikke nok med det, alle disse følelsene blir 10 ganger mer forsterket her ute i villmarka enn til vanlig. Er det ikke rart? Det ene minuttet kan jeg gråte av frustrasjon og det neste kan jeg le, smile og føle meg som verdens heldigste jente som får muligheten til å oppleve dette.
For ja, hvor heldig er ikke jeg? Det er jo det som til slutt fester seg og gir meg motivasjon når frustrasjonen er på sitt værste.

Det er virkelig noe spesielt med det å komme seg ut i naturen over lengre tid å få føle på denne berg og dalbanen av følelser, koble av, tenke og lære seg å sette pris på de enkle, små tingene i livet.

Det å tenke er noe vi får uendelig med tid til. For det er nemlig ikke slik at vi går ved siden av hverandre å skravler om alt å ingenting 7 timer i strekk. Nei vi går gjerne med noen meters mellomrom å lever i våre egne verdener. Det er jo grenser på hvor mye det finnes å snakke om, å vi har tross alt 5 måneder igjen å gå på. Man får tenkt igjennom livet mange ganger i løpet av en dag, å for min del går mye av tiden til å prøve å huske teksten på alle sangene fra barndommen. Så der går jeg da, 10 meter bak Kristian å synger på Tuppen og Lillemor, om og om igjen. Spennende.

Ganske grei ordning egentlig, Kristian går fremst med kartet, tråkker løype og teller kilometer. Jeg går bak, synger stille, ser etter fugler og stopper støtt og stadig for å se på ulike dyrespor. Funker utmerket for meg isåfall!

Nå krysser vi fingrer og tær på at været er på vår side fremover, og at føtter og utstyr holder seg godt! Finnmarksløpet er jo rett rundt hjørnet, og siden vi skal gå i samme område hadde det jo vært ekstra moro om vi krysset løypa og kanskje er vi så heldige at vi ser eller møter noen av deltagerne!

Tusen takk for oss!

Utsikt over Skaidi fra hotellrommet

Det er spennende å gå i uvær.
Særlig når sikten er dårlig, slalombrillene dugger. En blanding av vind og snø pisker deg i trynet. Du kikker ned på kartmappa i ny og ne for å forsikre deg selv at du er der du er. Og blir like forundret hver gang over hvor lite du har beveget deg framover.

Men når du morgen etter morgen våkner til masse vind, og alltid motvind. Mister dette litt av sin sjarm. Hver gang du legger deg krysser du fingra for at vinden snur, og hver gang du våkner mister du mer og mer troen på at det noen gang kommer til å skje.

Døgnrytmen har satt seg skikkelig i kroppen, klokka ringer 06:00. Og på en bra dag er vi i gang å gå før kl 08:00. Vi trasker til det nærmer seg solnedgang. Vi snakket endel om faste arbeidsoppgaver før turen, men aldri noe spesifikt. Men jaggu har det blitt vaner på kort tid. Maiken graver kjøkkengrop, mens jeg graver ned teltet og evt en vindmur. Maiken gjør alltid soveplassen helt klar, mens jeg er sjefen på «kjøkkenet».

Kveldene i teltet går altfor fort. Det er ubeskrivelig deilig å krype inn i påsan etter dagens marsj. Vi pleier å høre på radiopodcaster. Radioresepsjonen er en soleklar favoritt (synes nå jeg), som skaper en lattermild stemning i teltet. Det blir litt mer stille når vi hører på Juntafil, hehe. Andre kvelder er vinden og stillheten mer en god nok underholdning.

Å ligge i påsan og stupe dypt inn i Helge Ingstad sin bok Pelsjeger, er alltid noe man ser fram til. Det er en spesiell følelse, det å lese om hans eventyr, mens du selv er ute på dine egne. Endelig! Nå drømmer jeg ikke om å dra på egne eventyr, nå gjør jeg det.

Det var først på syvende dag vi fikk skikkelig sol, men motvinden kom som vanlig utover dagen. Vi klarte å nå fram til en åpen, dog privat reinsdyrshytte ved navn: «Stohpojohka». Og etter syv dager på farta, og nettene i telt slo vi til med en hviledag. Det var ikke stort med ved i hytta, men vi fikk litt lunk i hytta og klarte å tørke det meste. Det ble litt mer problematisk en vi hadde regnet med. For utpå kvelden den åttende dagen, begynte det å dryppe vann fra taket i hytta. Ja du hørte riktig. Vi farta rundt og prøvde å redde alt som endelig hadde blitt tørt. Hviledag du liksom.
Det skulle selvfølgelig begynne å dryppe vann over sengeplassene våres, og Maiken heldigere enn meg kunne likevel kose seg på en madrass.

Vi har ikke funnet noen adekvat løsning på å holde skiskoa unna hundreprosent tæle i løpet av natta. Det er alltid like gøyalt og stappe føttene ned i et par minifrysebokser hver morgen, haha.

Når det gjelder GPS og navigering med kart, er det kart som gjelder. Med andre ord vi har ikke så mye valg. Vi byttet GPS rett før vi dro og glemte å sjekke om det var kart så langt nord. Det var det selvfølgelig ikke. Det gjør egentlig ingen ting, men det er en ekstra sikkerhet som vi gjerne skulle hatt når sikten er veldig dårlig og det bare er uvær.

Bekymringene på tur er ikke mange. Det er dog noen som stikker litt dypt. Vi har i starten bare hatt en viss mengde med sol-lys. Når du da kommer til steder det ser ut som det går ann å fare ned, og du må nedover. Blir du rimelig frustrert når det ser ut som det går på kartet. Men er fakta umulig i virkeligheten. Da hender det vi må rusle rundt omkring og lete etter andre veier ned. Da er timene virkelig skjøre, og du biter deg hardt i leppa og må svelge noen kameler. Sånn er turlivet, med få bekymringer. Som likevel virker digre i øyeblikket. Vi anser oss selv som særdeles heldige som bare kan være ute hver dag og gjøre det vi vil.

Ellers blir det noen ganger litt klomsing på tur. Jeg hadde akkurat kokt vann, stressa med å finne fram termosen. Det er ikke alltid så lett å treffe oppi termosen i det du heller, når all dampen fra vannet går rett opp i trynet ditt. I det jeg begynner å helle, faller hodelykta mi rett ned i det kokende vannet. Jeg prøvde febrilsk å plukke den opp med handa, men det var bare å glemme. Jeg fomla rundt etter noe å bruke til å få den opp, mens lyset i bunn av kjelen begynner å blinke smått, og blir svakere og svakere.
Dermed kan jeg kan på det sterkeste anbefale billige hodelykter fra biltema/clasholson.

Vi gikk på som bare det i går og var bare 8 km unna Skaidi. Når vi kom ned fra fjellet var det over en meter med løssnø! Som vanlig har vi litt flaks og traff på et snøscooterspor og kunne følge det helt til Skaidi. All ære til Maiken som sleit seg igjennom hele dagen med sterke gnagsårsmerter.

Nå sitter vi på Skaidi Fjellhotell og fikser bein og andre skavanker, mens vi spiser oss opp mens vi kan. Tusen takk til Skaidi Fjellhotell som lar oss overnatte her selvom det egentlig er stengt. Det blir noen velfjortente øl i kveld.
Nå gjelder det å hvile kroppen, mens vi venter på depotene som kommer i posten. Teltet må også fikses, det har fått litt juling i stormens hete.

I natt skal jeg drømme om Finnmarksvidda.

Middagen, et av dagens høydepunkt

Før

Etter

Sol og motvind

Her redder snøscooterspora oss. Veien føles lang når du går langs høyspentmaster

Endelig «byen»

Godt å se at vi har kommet oss et stykke fremover

Maiken kommer seg til slutt ned i dalen. Her er det mye brattere en det bilde viser.

Det er utrolig hvor mye man har i pulken

Maiken graver kjøkkengrop

Nesten revna på et kritisk sted. Dette er krise. Det fikser vi nå i Skaidi.

Masse teip – fortsatt gnagsår

Oss, høyspenten og E6.

Ha det bra Nordkapp og Magerøya! Vi har nå kommet oss ut av Nordkapptunnelen og er godt på vei mot første depot i Skaidi. Men fy for en heftig start vi har hatt! Vi hoppet på bussen til Nordkapp på søndag, litt nervøse for at vi ikke skulle komme oss dit på grunn av sterk vind. Men joda, vi kom oss til Nordkapp, og med ca. 146 ivrige kinesere som står rundt deg i flokk å knipser bilder ville vi helst bare komme oss avgårde ganske fort. Tenk at to ungdommer med pulk og slalombriller kan være så spennende… Tror nok de fleste ville holdt seg inne i et slikt vær, men adrenalinet tok overhånd og vi fikk tross alt gjort unna noen kilometer og var fornøyde med det.

Klare for å forlate vandrehjemmet å sette kursen mot villmarka.

Nordkapp!

På mandag var været ok, så vi var oppe tidlig for å komme oss i vei. Da vi skulle pakke ned teltet la vi merke til noe, joda, en rift i teltduken! Er det mulig, første natta… Men lappemester Kristian og hans gode hjelper Maiken fikset selvfølgelig dette! Vi kom oss et godt stykke denne dagen. Vi slo leir å la oss fornøyde ned i soveposen etter en herlig jegergryte fra Norsk Turmat. Vi var i topp humør da vi så på kartet og fant ut at dagen etter skulle vi hele 276 høydemeter nedover! Hurra! Planen var da å komme seg igjennom Nordkapptunnelen før dagen var omme.

God start på en 5 måneder lang tur!

Mmm, Jegergryte!

Tirsdagen ble ikke så topp som vi håpte, med sterk vind, null sikt og haggel som pisket i ansiktet ble det litt verre å komme seg ned fra fjellet enn vi hadde trodd… Vi hadde planlagt å følge noen høyspenter ned til veien, men hallo, så enkelt er det jo ikke, hvem prøver vi å lure liksom? Vi brukte hele 5 timer på å komme oss ned fra dette fjellet! Vi var begge rimelig leie av gå opp og ned fjellsidene i motvind for å prøve å finne en sikker vei ned. Kristian prøvde så godt han kunne å holde humøret og håpet oppe, men jeg ga nok litt mer uttrykk for hva jeg mente og følte. En vei fant vi heldigvis til slutt. Jeg kan med hånden på hjerte si at denne dagen tok kaka, og jeg tviler på at vi får så mange flere dager som dette, takk og lov for det!

Gjør alt for å ikke få gnagsår!

I dag har vi altså kommet oss trygt igjennom Nordkapptunnelen, tusen takk til onkel Rolfen for at dette gikk som smurt, til tross for godt gjennomført arbeid med hjulene ble de dessverre dumpet med det samme vi kom oss ut. Vi krysser nå fingra for at været blir litt bedre fremover. Det ser ikke slik ut enda da, det er meldt hele 17 m/s i kveld. Nå har vi funnet ly bak et strømhus og satser på ei stille og fredfull natt.

Den følelsen når du ser enden etter 7 km.

Hadde ikke klart oss uten!

Pulkene endte opp på hele 45 kg hver, de blir heldigvis litt lettere etter Nordkapp tunnelen.

Her er vi endelig ankommet Honningsvåg flyplass!

Nå ligger vi og chiller maks på et vandrehjem – Eller jeg chiller maks og Maiken går rundt og tester selfiestanga, lol.

Vi hadde planlagt å bruke renset bensin til primusen hele veien. Det er av en eller annen slags sikkerhetsmessig grunn ikke lov å ha med seg bensin på flyet, ehe. Derfor la vi opp til å kjøpe det her i Honningsvåg, men det viste seg at Shell bare hadde en liter igjen..!
Her oppe i nord er det ikke bare bare å dra til en annen bensinstasjon, vi  snakker store avstander, altså mange mil unna.
Da må vi rett og slett ty til god gammeldags parafin.

Det er meldt mye vind de neste dagene, 10 m/s og oppover. Det er forsåvidt greit for oss, men ikke for bussen som skal frakte oss oppover til Nordkapp i morgen. Bussen har rimelig lav vindterskel, men vi krysser fingra for at alt går etter planen i morgen.

Det skal bli jæskli godt med litt søvn nå. Kroppen har vært i høygir i hele dag og den kommer nok ikke ned i lavgir før vi trasker sørover fra Nordkapp.

God lørdag!

Kristian har nå vært her i Stjørdal noen dager og han begynner allerede å legge om til trøndersk! Det betyr enten at jeg prater alt for mye, eller rett og slett at han synes trøndersk er utrolig fint, jeg holder en knapp på det siste!

Vi er nå ferdig med å gå igjennom hele ruta og måle opp mellom alle depotene, noe som tar tid når det er snakk om 280 mil… Nå er det pakking av mat som står på planen. Begge er nok litt overrasket over hvor mye jobb det faktisk er i forkant av en slik tur, så nå skal det bli godt å komme i gang å få slappet av! For ja, denne turen handler om å slappe av, nyte naturen og ta en liten pause fra hverdagen. Det skal bli sabla godt å bare være, være tilstede, tenke over livet, legge alle bekymringer til side og glemme alt stress. Misforstå meg rett, det blir en tøff tur med mye slit, åpenbart!

Vi har også øvd oss på å sette opp telt, noe som er greit å ha litt flyt på om det plutselig blir snøstorm. I tillegg har vi vært ute å trampet litt i den herlige puddersnøen som ligger så fint her i Trønderlag. For øyeblikket er Kristian ute på en liten joggetur, imens jeg og mamma sitter inne og skravler og spiser snop – det blir lenge til neste gang…

Hei igjen!

I morgen tidlig, altfor tidlig, tar jeg flyet opp til Maiken. De siste dagene har jeg ordnet alt småtteri som jeg ville gjøre ferdig her hjemme, blant annet å isolere vannflaska og fikse underlag til primusen (ikke helt ferdig med det, ehe).

Det er veldig enkelt å lage en egen «termos», du trenger bare et gammelt sitteunderlag, noe bobleplast og masse sølvteip.

Det ferdige resultatet.

Som du ser har jeg også bobleplast i bunnen av flaska.

Ellers okkuperte jeg stua noen dager under pakkinga (da var mor veldig fornøyd), og dette bilde er tatt rett før det gikk i pulken.

Pulken er absolutt fullstappa, og ganske tung. Uten en eneste matbit i… Men frykt ikke, både sommer og vinterutrustning er pakket med (pluss mye forbruksutstyr til de forskjellige depotene) ettersom vi planlegger å bytte fra pulk til sekk når vi ankommer Stjørdalen på våren engang.

Nå er det bare å roe nervene og si til seg selv at det er nesten 2 uker igjen til eventyret starter, for akkurat nå føles det ut som jeg skal dra i morgen. I kveld skal jeg si farvel til familie og prøve å unngå enda en søvnløs natt, det har nemlig blitt utallig søvnløse netter det siste året med villmarken, turen og forskjellige problemstillinger i tankene.