Norge på langs

Vinter, vår, sommer

Målet er nådd!

​For en herlig følelse det var og endelig komme frem til målet! Etter 142 dager og ca. 260 mil kom vi frem til Lindesnes fyr i går. Ved fyret sto det en fantastisk gjeng å tok oss imot, med flagg, champagne, plakater og stor jubel. Det har nok ikke helt gått opp for oss enda… Vi sitter iallefall igjen med utallige minner og opplevelser, og ikke minst så har vi møtt så utrolig mange herlige mennesker som har gjort denne reisen komplett! 
Fra Ljosland så har vi kun gått langs vei, det er jo ikke veldig spennende men rett og slett det letteste. Vi har hatt mye regn, men de to siste dagene gjorde opp for det med strålende sol. Den ene kvelden ble teltet invadert av knott, og da angret vi på at vi ikke hadde med tisseflaske også nå på sommerstid, ja det var faktisk så ille. Morgenen etter var det like ille, jeg tror aldri vi har vært ferdig pakket så raskt før! 

På fredag kom vi gjennomvåte til bygda Konsmo, og da var vi oppriktig lykkelige da vi så at de leide ut rom over cafeen, da nølte vi selvfølgelig ikke med sjekke inn der. Teltet slo vi opp inne på det lille rommet i håp om at det skulle tørke og alt av klær hang rundt omkring hvor det var plass. Fornøyde var vi iallefall! På morgenen fikk vi servert en nydelig frokost nede på cafeen. Takk til de flotte damene som jobbet der!

Etter ankomst i går kjørte vi alle til Tønsberg, hjemme hos familien Meyer Ødegård for å grille og feire i det fine været før Maiken og foreldrene dro videre nordover. Det ble en kjempehyggelig slutt på turen, og nå er det bare å omstille seg til hverdagen igjen!

Kristian fant et par bokser uåpnet øl langs veien, bare synd de gikk ut i 2014...

Kristian fant et par bokser uåpnet øl langs veien, bare synd de gikk ut i 2014…

Her tørkes det for harde livet

Her tørkes det for harde livet

Nok av knott!

Nok av knott!

Hyggelig å tråkke på disse...

Hyggelig å tråkke på disse…

Kanskje ikke så rart at folk stirrer?

Kanskje ikke så rart at folk stirrer?

Nærmer seg!

Nærmer seg!

Hvor går neste tur da tro...?

Hvor går neste tur da tro…?

200 meter før mål

200 meter før mål

Woohoo!

Woohoo!

Utsikten fra fyret

Utsikten fra fyret

Alle sammen samlet foran fyret

Alle sammen samlet foran fyret

Tusen hjertelig takk til alle som har fulgt oss på reisen, dere har motivert oss gjennom hele turen!

Ønsker alle en fortsatt fin sommer!

Haukeliseter – Ljosland

Haukeliseter – Ljosland

Da har vi nådd Ljosland og sagt et trist farvel med skogstier for denne turen. Ja det er helt sant, nå blir det bare grusveier og asfalt ned mot det kjente fyret.

Vi forlot Haukeliseter i skikkelig regnvær, med Daniel i følget. Ettersom yttertøyet vårt er såpass slitt holder det vannet ute i cirka 10 minutter før vi blir søkk våte, gjennomvåte, helt våte. Du skjønner poenget. Når vi går i regnvær, blir matpausene særdeles korte. Det blir rett og slett for kaldt.

Vi møtte to trivelige Rogalendinger som også skulle til Holmavatnhytta. Takk for en hyggelig kveld Marie og Konrad. 
Dagen etter var Sloaros målet. Det gikk greit unna og vi var så heldige å se reinsdyr(villrein). Rett før hytta måtte vi krysse ei elv. Broa var til vår skuffelse knekt på midten. Maiken og jeg har krysset et par elver fra før av gjennom denne turen og har blitt vandt til den sterke strømmen. Det hadde ikke Daniel, så han hilste på elva med hele kroppen og sekken.

Vi har bekjentskaper med Sloaros alle tre, etter FHS-året sammen. Vi håpet så inderlig at rommet med brennevin (hyttevakt) skulle være oppe, men det var selvfølgelig låst.

Vi vandret så videre ned mot Hovden og til Bykle. St Hans var dagen, og det var også vår siste dag med Daniel i følget. Etter en tur innom den lokale Coop-butikken, fant vi fort ut at det var en dag og feire. Vi kjøpte noen øl og la oss så fint til nede ved en strand i Bykle. Noe St. Hans bål ble det aldri, men det ble noe enda bedre; St. Hans pils!

Etter noen virkelige hyggelige dager med Daniel tok vi en trist farvel og ruslet vi videre langs vei og opp i fjellet igjen. Målet for dagen var Bossbu. Det regnet voldsomt. Maiken var så uheldig og miste balansen i det hun skulle krysse en elv, det så ut som hun prøvde seg på brystsvømming i noen sekunder. Det endte med at hun var helt blaut. Vi gikk til en seter like i nærheten og slo opp teltet der.

Dagen etter ankom vi til slutt Svartenut. Der var det en gjeng sauegjetere som kom innom med hele saueflokken sin. Senere kom det to damer som var på tur. Det ble en hyggelig kveld.

Dagen etter var det atter regn. Målet var Øyuvsbu. Vi var framme i 13 tiden. Vi var så heldige og komme til varm og god hytte. Der var det to dansker som holdt til noen dager.
Nest siste dagen gikk vi til Gaukhei. Det var første dagen på tur vi begge klagde høylytt om hvor trasig stien var. Vi har aldri tillatt oss selv slik snakk tidligere på turen, så vi kom frem til at det må være pga vi er så nærme målet vårt. På Gaukhei kom det flere vandrere utover kvelden. Og en av dem, Sondre, går også Norge på Langs. Han startet fra Lindesnes for ikke altfor lenge siden. Det ble en sen kveld hvor vi delte erfaringer og ga tips.

I dag har vi begge gått og tenkt på at dette er siste dagen på fjellet.  Etter 4 måneder og cirka 2 uker er vi virkelig nærme målet. Det var vemodig og forlate stien. Samtidig som vi gleder oss til å komme hjem, blir det nok veldig rart. Vi har hatt god tid til å tenke på hva vi skal gjøre når vi kommer hjem. Men nå som vi nærmer oss slutten blir det liksom ikke så viktig lenger.

I morgen begynner vi på vår siste etappe på dette eventyret. Det gjør vi med blandede følelser.

image

Ha det bra stier....

image

Siste lunsj langs i terreng

image

Mange fine perler langs stien

image

Setesdalsheiene er virkeligenpraktfulle

image

Tåke sa du? Sikt?

image

Øyvsbu

image

Endelig framme! Svartenut

image

Halla guttær!

image

Ehh...

image

Bossbu, ny restaurert 2014

image

Her var det visst ikke trygt

image

Sloaros, minner fra FHS livet

image

Opp mot Setesdalsheiane

image

Snø...

image

Daniel har tatt seg en dukkert

image

Om å gjøre å få varmen. Juni sa du?

image

Fra Haukeliseter

image

Haukeliseter i det fjerne

image

Smil

image

Sekunder før Daniel bader

image

Et hyggelig opphold med Konrad og Marie

image

Hva gjør Maiken her mån tro

image

St Hans feiring

image

Maiken tester fiske lykken

image

Halla damer

image

Hun skal ikke bli stukket i hvert fall

image

Blir det no middag?

image

image

"Å Daniel, å Daniel"

image

En trist? Farvel

image

Daniel sine bein etter 5 dager med oss...

image

Klar for dagens etappe

image

Siste dagen på fjellet. Sola smiler til oss

Vang – Haukeliseter

Heisann!

Nå er vi kommet oss til Haukeliseter etter 6 dager over Hardangervidda, og før det 4 dagers trasking fra vakre Vang i Valdres. De 4 dagene fra Vang til Geilo var også preget av mye grus og skogsveier, men så var vi endelig klare for Hardangervidda på Mandag. Det hadde vi gledet oss til veldig lenge, spesielt siden det har blitt noen etapper på vei den siste tiden. Det var godt å føle på at vi kom litt bort fra sivilisasjonen igjen og bare kunne nyte den fantastiske Hardangervidda for fullt.

Jeg er overlykkelig over at jeg ikke har fått flere gnagsår siden vi forlot Vang. Jeg har slitt med gnagsår av og på gjennom hele denne turen siden dag 2, så jeg kan vel si at det har blitt en slags vane. Men det å gå på vei i så mange timer om dagen gjennom en så lang periode blir en helt annen belastning på føttene. Det var ikke de verste sårene, men det å konstant gå med smerter i en så lang periode tok til slutt knekken på meg psykisk, og jeg klarte ikke lenger å nyte dagene og omgivelsene vi befant oss i. Det gikk selvfølgelig utover humøret også. Når alle mulige kjerringråd og tips er prøvd ut, og det ikke er noe som fungerer er det jo naturlig å bli frustrert. Til slutt innså jeg at det ikke var slik jeg ville se tilbake på å huske denne turen, og da sto valget mellom å bryte eller å ta noen dager pause med ordentlig pleie. Pause ble det altså i Vang, og det er jeg utrolig glad for nå.

Nok om meg! Vi har vært veldig heldig med fint vær de siste ukene, og det gjør jo at dagene går mye lettere og at opplevelsene blir finere. Jeg har virkelig jobbet hardt for å holde trutt med brunfargen til Kristian, men jeg må nok bare innse at den kampen er tapt for lengst. Vi hadde sol hver eneste dag siden vi dro fra Otta, og da kunne vi jo ikke klage når regnet og tåka kom nå på onsdag. Heldigvis ble det bare 3 dager med dårlig vær og i går kom sola tilbake for fullt igjen.

Den dagen vi gikk fra Vang var en innholdsrik dag, og vi møtte så mange hyggelige folk! Et hyggelig par stoppet oss like før vi skulle opp en meget bratt bakke å spurte om de skulle ta sekkene våre, noe vi selvfølgelig takket ja til. Det ble en kortvarig glede, for det viste seg at veien fortsatt var stengt for vinteren… Men tanken var god! Tusen takk for at dere ville hjelpe! Da vi hadde kommet oss opp, og vel så det, kom to av grunneierne kjørende forbi oss. De passerte oss to ganger og jammen kom de kjørende enda en gang, og denne gangen stoppet de. Jeg hadde nemlig klart å miste den ene skoa som hang på sekken… Det var virkelig flaks at de var ute å kjørte. Vi fikk tips om ei bru som ikke var synlig på kartet og sparte oss mange km der. Tusen takk for hjelpa til dere!
Vi kom oss ned fra fjellet og ned i nydelige Hydalen, der fikk vi øye på ei campingvogn og det viste seg å være to naturglade og meget hyggelige mennesker som hadde slått seg til der for noen dager. Vi slo leir like ved å hadde en utrolig trivelig kveld sammen med de. Takk for gjestfriheten og rødvinen, vi sovnet godt!

image

Det hyggelige paret som så gjerne ville hjelpe oss med bagasjen

image

image

image

Sparte oss mye tid ved å få tips om denne brua!

image

Med utsikt ned i vakre Hydalen

image

Takk for en fin kveld!

Videre passerte vi Hemsedal, Hol og deretter kom vi til Geilo på søndag. Der sjekket vi inn på Breie Camping. Til vår store glede var det mye åpent i sentrum, og vi fikk til og med hentet depoet. Mandag ble det en litt sein avreise fra Geilo da vi måtte innom sentrum for å sende en pakke og for å få tak i et kart og litt mer sportstape. Tusen takk til Intersport på Geilo som sponset oss litt med det vi trengte, snakk om hyggelige typer! Deretter ble det noen km på vei før vi kom oss opp på den etterlengtede Hardangervidda.

image

Ikke feil å våkne til dette synet!

image

Viktig å tøye ut etter en lang dag

image

Vår første natt på Hardangervidda

image

Nyter ettermiddagen i teltet

image

Heineseter

image

image

image

Med Hårteigen i det fjerne

De to første nettene på vidda sov vi i telt, noe vi lett velger foran hytte når været er så bra. Onsdag våknet vi til grått, trist vær og mye snø i sikte. Og når dagen i tillegg starter med at vi må over ei stor og gjennomvåt myr hvor det skal mye til for å komme over uten å være kliss våt på beina, ja da blir dagen litt tung. Etter 5 timer ankom vi Sandhaug turisthytte, ei hytte som vi har mange minner fra tidligere da vi gikk på folkehøgskole. Selv om vi egentlig tenkte å traske litt videre denne dagen så ble vi fort enig om at vi ville bli der til dagen etter. Vi våknet til tett tåke og regn på Torsdag, men alle sko og klær var tørre så da var det bare å ta frem GPSen å gå mot Litlos. Vi gikk ca 100 meter da vi skulle over vår første av mange elver de neste dagene, og da gikk det opp for oss at bruene ikke var satt opp for sommersesongen enda. Lang historie kort, de 3 siste dagene har vært preget av mye bading og konstant gjennomvåte sko. Men vi kom oss fortsatt fremover og lå den siste natta på Hellevassbu før vi gikk ned til Haukeliseter i går. Like før vi ankom Hellevassbu møtte vi Jacob, en kjempehyggelig kar som hadde startet sin Norge på langsreise fra Lindesnes for noen uker siden. Han er den første vi møter på turen som går Norge på langs. Ønsker deg en fin tur videre og lykke til på ferden!

image

Så ble det plutselig vinter igjen...

image

Dårlig med sikt da vi skulle gå fra Sandhaug

image

Må man over så må man over

image

Sokkene må vris om etter å ha krysset elva

image

Her må det meste tørkes

image

image

Så var det bare å hoppe da...

image

image

image

image

Nok av snø

image

image

image

Haukeliseter

På vestvidda var det fortsatt veldig mye snø, så trugene har vært flittig brukt de siste dagene. Det var en litt tøff overgang fra full sommer i flere uker til plutselig å komme tilbake til vinter igjen. Men heldige er vi tydeligvis, for de sier at det normalt er mye mer snø på denne tiden av året.

Hardangervidda var jo vårt klasserom da vi gikk på Hardanger Folkehøyskole for noen år siden så vi er godt kjente der begge to. Vi har tidligere krysset vidda på vinterstid så det var moro å kunne gjøre det på sommerstid også, til tross for at det føltes ut som om det var full vinter i perioder. Vi tok med oss fullt fiskeutstyr sponset av Best Fiske på Stjørdal da vi skulle opp på vidda i håp om å få litt variasjon fra tørrmaten, men det var det lite vits i for der oppe var alle vann fortsatt islagte… Så nå gleder vi oss til å bruke de lange ettermiddagene og kveldene på å prøve fiskelykken!

Da vi kom til Haukeliseter i går ble vi møtt av foreldrene til Kristian og vår gode venn Daniel. Foreldrene til Kristian kom med vårt nest siste depot og vi kunne sende hjem litt utstyr som vi ikke lengre har bruk for. Vi grillet og koste oss her i går kveld sammen med de før de satte kursen mot Tønsberg igjen. Daniel er kommet for å bli med oss å gå i noen dager, noe vi gleder oss veldig til. I dag har vi hviledag her på Haukeliseter og tiden blir brukt til å nyte sola og mimre om våre dager i Hardanger.

image

Grilling på Haukeliseter

image

Mor, far og sønn

image

Daniel og Kristian

image

Viktig å stusse barten underveis!

Nå er det bare straka vegen til Lindesnes herfra, og vi synes vel begge at det skal bli deilig å komme hjem igjen om ikke lenge. Vi går først til Hovden, derretter Bykle, Ljosland og til slutt Lindesnes.

Ønsker dere alle en fortsatt fin søndag!

Savalen – Vang

Alt er så mye enklere nå. Varmen gjør turlivet til en drøm. At vi var på ski i vinterland i 3 måneder er for lengst glemt, og virker veldig fjernt nå som sommeren har slått inn for alvor. Dagene hvor vi ikke kunne ha lange pauser er for lengst omme.

Vi bruker dagen mer og tar oss lengre pauser, det er dog mye vanskeligere å sove på kvelden. Det blir jo aldri mørkt i teltet. Men det får vi tåle.

Vi har sett oss nødt til å følge endel vei den siste tia. Vi måtte innom Folldal for å kjøpe et kart vi manglet, derfra bar turen videre mot Rondane. Vi følger grusveier og sideveier så mye vi kan når vi tusler langs vei. Det fine med å gå langs vei er at vi får oppleve bortgjemte perler som vi aldri ellers hadde sett. For eksempel Vingelen. Det negative er at det går mye mer utover føttene våres.

Vi gikk fra Bjørnholia og over til Rondvasshytta, ned til Mysusæter og endte opp på Otta. Tro det eller ei, men over 1000 moh er det fortsatt mye snø i fjellet, så vi gjør det vi kan for å holde oss lavt i terrenget.

Gamlelæreren vår Per Jørgen Høye slo følge med oss noen dager fra Otta. Det var utrolig hyggelig. Vi tente vårt første bål på turen (ja det var på tide). Det ble lange kvelder med noe godt i glasset. Et deilig avbrekk i en nogenlunde rutinemessig tilværelse.

Valdresflya bydde på mye snø, mer enn vi hadde regnet med. Det var fortsatt is på vannene. Derfor så vi oss nødt til å krysse Jotunheimen på det absolutt laveste. Vi fulgte veien over Valdresflya (de høyeste brøytekantene var på 2 meter). Og krysset fra Bygdin og over til Vang. Det finnes ingen motivasjon i å kave seg gjennom snø med truger. Spesielt ikke når trugene synker like mye som skoa. Det skal sies at snøen holder bra til tider, men det veier ikke opp for når den ikke gjør det.

Vi har derfor måtte endre ruteplanene våre enda mer. Vi droppa Tyin, og vi må droppe Finse. Vi velger å holde oss mer øst. Ruta videre fra Vang blir nå Hemsedal – Geilo – Haukeliseter.

Vi håper finværet holder seg en stund til. Selvom det egentlig ikke gjør noe med litt regn nå. Da blir vi mer våkne og går lenger. Lindesnes begynner og nærme seg med stormskritt, og nå har vi snart vært på tur i 4 måneder.

Maiken har fått sine livs værste gnagsår. Derfor har vi blitt liggende på Bøflaten Camping i Vang i Valdres noen dager nå. I morgen trasker vi mot Geilo.

Ferden fra Meråker til Savalen

Etter noen fine dager i Meråker og sivilisasjonen var det tid for å komme seg videre. Etter en helg med mye god mat, en dusj og ikke minst mye sosialt var det litt vemodig å si farvel til våre familier, men nå nærmer vi oss Lindesnes med stormskritt og det er jo motiverende nok i seg selv!

Sekkene ble fraktet til Bjørneggen turisthytte i Stordalen og vi trasket langs veien dit på mandag. Vel fremme på hytta ble vi møtt med noen kalde øl og kake som mamma og pappa hadde satt igjen, det lettet absolutt på humøret. Det ble ikke veldig mye hvile i Meråker, spesielt ikke for Kristian som hadde besøk av de 3 brødrene sine, så det ble tidlig kveld på oss begge.

image

Tuusen takk mamma og pappa!

Nasjonaldagen kom og vi slo til med litt ekstra sukker på havregrøten til frokost. Så var det bare å ta trugene fatt og labbe over fjellet mot Ås i Tydal. Været ble etterhvert bedre og sola tittet frem. Flagget var selvfølgelig med denne dagen og vi hadde spart to kakestykker som vi fortjent kunne nyte etter å ha kommet oss over fjellet. Det er ingen tvil om at det var tøft for føttene å gå på truger, for de var virkelig ømme når dagen var omme. Noen stor feiring ble det altså ikke på selveste Nasjonaldagen, men det får vi ta igjen til neste år!

image

Champagnefrokost

image

Hadebra Bjørneggen

image

Såå glad for å slippe skia

image

image

image

Vi fortsetter å se reinsdyr

image

image

image

image

image

Kake på selveste 17. Mai

image

Er ikke så enkelt å gå på truger.. Bak den sekken der ligger altså jeg

image

Onsdag var planen å komme seg opp på fjellet å gå fra Ås og over til Reitan, men slik ble det ikke. Etter å ha trasket over hvite fjell med ski på beina i 3 måneder var vi kanskje litt vel ivrige og optimistiske da vi valgte å sende hjem ski og staver og heller ta med truger. Snø var det mer enn nok av på fjellene, og veien over til Reitan var fortsatt stengt for vinteren. Etter å ha ringt litt rundt å fått tips fra lokale og kjente var vi nødt til å ta beina fatt å gå på veien helt til Røros. Veldig kjedelig, men slik er det bare nå i denne overgangsperioden. Vi kom oss et stykke forbi Stuggusjøen på onsdag og sa oss fornøyde med det. Vi slo leir på bar og tørr mark, uten bekymringer for hva natten ville bringe. Da vi våknet fikk vi oss et lite sjokk, 5 cm med snø lå så fint utenfor. Heldigvis forsvant det like fort som det kom!

image

Møtte denne karen på veien, hyggelig type

image

image

image

Slik var det da vi la oss...

image

Og slik var det da vi våknet

Etter 3 lange mil over fjellet på asfalt var vi på leting etter en fin plass å slå opp teltet for natten. Vi gikk forbi ei hytte langs veien og der ble vi stoppet av ei sprudlende dame som undret hvor vi var på vei med så stor oppakning.

«Gående på asfalt så vi ei hytte, der satt det to som ville være til nytte.
Med stor sekk og slitte klær, skjønte de nok at vi hadde vært utfor allslags vær.

De spurte så, skal dere til Nordpolen gå? Vi smilte og sa: Lindesnes er like bra! Da ga oss både drikke og mat, det ble til en lang og hyggelig prat. Timene fløy og vi hadde det så gøy – og når de tilbød oss tak for natten, måtte vi bare ta av oss hatten. Pølse og pasta vi fikk, og noe godt i glasset gjorde sitt. Selv uten seier på bingo klokka ni, hadde vi det trivelig til langt over sengeti.

Vi våknet i dag til dekket bord, med alt fra egg til leverpostei med svor.
Dere har behandlet oss så godt, vi får ikke takket nok.»

Nok en gang, tusen hjertelig takk for gjestfriheten, den gode maten og de fine samtalene Ragnhild og Gunnar, vi sees igjen!

image

image

image

Dere kan tro dette smakte!

image

Middag hos Ragnhild og Gunnar

image

Takk for oss!

Snilleste Ragnhild og Gunnar fraktet sekkene våre til campingen vi skulle overnatte på i Røros, og da var det helt greit å traske på veien.
Mamma og pappa var så snille å kom med depot til oss på kvelden, og det var nok siste gang de så oss før vi forhåpentligvis ankommer Lindesnes i Juli.

Vi drøyde litt i hytta før vi kom oss avgårde på lørdag, og det var egentlig veldig godt. Det er ingen tvil om at det er hardt for beina å gå mange mil på asfalt i flere dager. Det ble stort sett veigåing denne dagen også, men mye på grusvei og det hjelper selvfølgelig på.

image

image

image

Etter å ha gått i noen timer på søndag kom vi forbi en stor og fin gård hvor vi var så heldige å få møte familien Østvang. De inviterte på lunsj og vi takket gledelig ja til det. Tusen takk!
Vi gikk deretter videre gjennom Vingelen og opp i høyden. Føttene mine hadde fått nok og vi var nødt til å slå leir litt tidligere enn planlagt. Litt flaks hadde vi, for like etter at teltet var oppe begynte det å regne kraftig, og det ga seg ikke før morgenen etter.

image

Slik går det når jeg er litt sein på morgenen

image

image

To trivelige karer vi møtte!

I går gikk vi til Savalen Fjellhotel for å hvile, noe som var veldig nødvendig. Her har vi altså vært i dag og spist mye god mat, slappet av og leget føtter. Kristian mener han har blitt så tynn på turen, så han tok seg ei skikkelig styrkeøkt på treningsrommet her, og jeg tok meg heller et bad i det flotte spabassenget. Han vil nok angre, for jeg regner med han kommer til å være stiv og støl i en hel uke fremover!

image

Kristian fikk et aldri så lite møte med bakken

image

Ut på tur aldri sur

I morgen setter vi kursen mot Otta hvor vi får neste depot, og det ser ut til at vi får nydelig vær fremover. Det blir nok litt veigåing de neste dagene også, men heldigvis mest på grus og skogsveier! Sekkene blir jo også lettere og lettere for hver dag, så forhåpentligvis får beina litt bedre behandling fremover.

Hattfjelldal – Meråker

Da er det over tre måneder siden vi dro fra Nordkapp. Tre måneder!

Dette har vært litt av en etappe. Vi har virkelig fått føle på overgangen ifra vinter til vår. Det har blitt varmere, virkelig varmt til tider. Det gikk så fort, plutselig så forsvant minusgradene, og de har vi ikke sett noe til på lenge.

Etter nydelig NPL-boller hos Gunder Gardsmark var det på tide å gå sørover. Mona og Paal var så greie og kjørte pulkene våre helt til enden av Susendalen. Det var innmari digg. Da trasket vi 2,7 mil til sammen med lett sekk på vei. Vi var heldige og følte et scooterspor opp på Børgefjell. Det var varmt og lite snø, men scootersporet holder mye lenger på snøen. Når vi kom opp på fjellet var det rikelig med snø. Bortsett fra varmen i lufta, var det full vinter og sterk vind. Vi la oss i enden av tregrensa, spente på om vinden ville løye.

Til vår fortvilelse, gjorde den ikke det. Dagen etter var det stormvarsel på fjellet og vi ble liggende hele dagen værfast i teltet. Vår første dag værfaste i telt på turen, det var på tide med andre ord. Tolv timer i et lite telt kan bli ganske kjedelig. Det er akkurat ikke høyt nok til at vi kan sitte, så vi må ligge. Da er det lett å få sove senere kan du tru, når du har ligget døsig hele dagen.

Dagen etter var det meldt 15 m/s, det er vesentlig mye mindre enn 21 m/s. Vi gassa på med andre ord. Til vår overraskelse var det mindre vind, og vi bare koste oss maks og la bak oss gode 2,7 mil også denne dagen.

Nå stod vi mellom to valg. Ta fjella øst for Røyrvik, eller krysse Namsvatnet og satse på at det var snø i Røyrvik. Varme hadde slått inn over landet, og snøen begynte å bli et mareritt. Vi valgte Namsvatnet og ringte Lars Stefan Lindgren som vi gikk på Hardanger folkehøgskole med. Han ville gjerne hjelpe oss og frakte pulkene til Røyrvik. I tillegg til dette ble vi virkelig tatt godt i mot av hele familien hans. Det ble til og med taco og ei seng og ligge i. Snill som Lars Stefan er frakta han pulkene være videre til gården deres som ligger ved Tunnsjøen. Vi gikk igjennom kart, vei videre og fikk lokale tips. Vi vil igjen takke Olga, Lars Stefan og alle sammen for gjestfrihet og hjelp, det betyr utrolig mye for to slitne vandrere.

Dagene fra Røyrvik til Nordli hadde vi sett veldig lett på. Pga snøsmelting valgte vi å følge veien sørover. Vi trasket med lett sekk og gikk cirka 3 mil hver dag. Noe vi ikke hadde ofret en tanke er hva overgangen fra ski til asfalt gjør med beina. Asfalten gjorde sitt med beina våres. Spesielt Maiken sine, som motvillig pådro seg flere store gnagsår. Etter to fulle dager på veien ankom vi Nordli i Nord Trøndelag. Der ble vi møtt av Paal, som er så snill og henter pulkene våre og kjører de videre. Etter ei god natt på hytta fortsatte vi på veien opp mot fjellet sør for Nordli. Vi var lenge usikre på om vi kunne fortsette med pulk eller ikke. Paal hadde snakket med den lokale oppsynsmannen som anbefalte pulk og lovet gode snøforhold helt til Vera. Vi fulgte rådene, og det var lurt. Det var nok av både sol og snø. Ettersom snøen så klart har vært hardere og bedre å gå på om morgenen, har vi gjort vårt beste for å prøve å stå opp tidlig. Men det har blitt mye vanskeligere enn tidligere på turen. Vi måtte krysse to vann før vi nådde Gaundalen. Vi hadde hørt at det var gode 70cm tykk is helgen før vi kom. Men når det er så varmt at du nesten kan gå naken rundt, veit du at ting smelter fort. Vi følgte is-rådet; «Er isen hvit er du trygg. Er den lyseblå, må du ikke gå». Utfordringene når du skal krysse is som har starta og smelte en god del, er å komme utpå. Pga varmen fra land smelter den ofte mye langs land først.
Etter å ha kommet tørre over begge vanna, slo vi leir. Nå var det Gaundalen fjellgård som stod for tur. Motiverte og spente som vi var, nådde vi gården kl elleve på morgen. Der ble vi godt mottatt og fikk bo i ei hytte som de hadde. Det var allerede tre par som går/gikk norge på langs som hadde vært der før oss i år! Vi fikk ei omvisningen på gården, kaffe, kaker og et lite innblikk i livet på gården som ligger; «der ingen skulle tru at nokon kunne bu».
Etter tips om ferden videre fra Steinar, sa vi farvell.
Nå hadde vi to valg. Gå med pulk ned til Vera, eller gå med pulk noen mil lenger. Det var lite snø, men akkurat nok til å komme oss forbi Vera og inn i Sverige, hvor det lå en gård der pulkene kunne hentes.

Vi satte kursen ned fjellet og mot svenskegrensa. Vi kom ikke lenger en 5 km før vi ble møtt av en nokså stor elv. Det var ingen tegn til muligheter for å unngå å bli våt. Litt våte ble vi på beina. Men nå var vi ihvertfall på den riktige siden. Etter 6 km til møtte vi på Sonja og Einar, som var på hytta si. Etter å ha fått tips om veien videre ble vi bedt på kaffe og lunsj. Det måtte vi jo selvfølgelig takke ja til. De hadde nok nylig spist, fordi Sonja smørte mat bare til oss! Der ble vi sittende en god stund og snakke om løst og fast. Igjen må vi bare nevne hvor mange gode mennesker man møter på en sånn tur. Selvom vi gjerne kunne sittet lenger måtte vi komme oss videre, og var på gården i tre tida.
Da bestemte vi oss for å peise på over til Norge og til dnt-hytta Innstua. Etter over fire timer nådde vi hytta. Eller der hytta hadde vært for noen år siden. Dnt hadde nemlig solgt Innstua og bygget ny hytte som lå 2.5 km tilbake. Heldigvis var Paal og Marius (faren og broren til Maiken) på vei for å hente pulkene, så da haiket vi med dem de kilometerne tilbake. Etter ei fortjent hviledag på Bellingstua traska vi mot Ferslia og Meråker. Uten pulk, men med ski og sekk. Det var i siste lita. Turen fra Bellingstua var strabasiøs, litt fordi snøen er så varierende, men kanskje mest fordi vi ikke er vandt med å ha mange kilo på ryggen. Etter mange pauser og nesten ti timer trasking ankom vi Ferslia. Så slitne hadde vi ikke vært på lenge, det var helt mørkt i hytta kl ni. De siste dagene ned mot Meråker har vi fulgt hytteveien og tatt livet med ro.
Denne etappen har hatt et lite preg av fart og lite pauser. Det er fordi vi skulle rekke Meråker før Pinsehelgen (som er nå). Maiken har besøk fra Stjørdal og jeg er så heldig å få besøk av kjentfolk fra Tønsberg.

Etter over 3 måneder på tur, kan jeg nå melde at dusjehinna endelig er tatt.

image

Veien opp Børgfjell

image

Susendalen i bakgrunn

image

Her lå vi værfast

image

Knallvær på Børgefjell

image

image

1 uke senere, og vi hadde badet

image

image

Lars Stefan møter oss med vaffler og cola! Snakk

image

Langs veien

image

image

image

Veien har gjort sitt

image

Bedre å gå barbeint

image

Ullsåle fra matkroken som alle npleren får

image

Her hjelper vi stikkebilen

image

Lite snø i solsiden av fjellet

image

image

image

Strøm har ikke vært noen utfordringen med mye fin vær

image

image

image

Blå is og hvit is

image

image

image

image

Maiken holdt seg tørr

image

image

Etter nesten 3 mnd har det blitt HØL

image

image

Maiken er sinnsykt happy for at vi måtte krysse vannet

image

Einar og Sonja

image

Siste isen vi krysser på tur

image

image

Her glir ski og pulk bra

image

image

image

image

Mange dager med sol gjør sitt

image

Riksgrensen

image

image

image

image

Late dager ned mot Meråker

image

Taco i godt selskap hos Olga

image

Vi hjalp stikkebilen litt

image

image

image

image

image

image

Gaundalen fjellgård

image

Gaundalen fjellgård

image

image

image

image

Sistebit langs veien

image

Frokost servert av Linn Marita og Marius

Ankommet Hattfjelldal og halvveis mot målet

Etter to innholdsrike og fine dager på Daja camping i Sulitjelma var vi klare for etappe 6 av dette eventyret. En etappe som for min del er begynnelsen på kjente områder og muligens litt hjemlengsel. Men også en etappe vi var forberedt på at kom til å gi oss litt utfordringer. Våren er kommet fortere enn forventet og det byr selvfølgelig på noen utfordringer for oss på ski og med en pulk på rundt 50kg hver…

Etter å ha løftet pulkene en etter en over noen grusveier og fomlet litt rundt kom vi oss inn på en skiløype som vi skulle følge et godt stykke. Etter noen timer kom vi til Coarvihytta hvor vi gikk inn for å spise litt sein lunsj og for å sjekke værmeldingen. Planen var å ta seg over Balvannet før vi slo leir, men det var fortsatt meldt liten kuling utover ettermiddagen og da selvfølgelig motvind nok en gang. Vi er liksom litt ferdige med denne vinden, og vi fant fort ut at det orket vi rett å slett ikke. Vi bestemte oss da for og bare bli værende på hytta og heller gå over vannet dagen etter da vinden hadde roet seg. Etter noen timer på hytta kom det ei sprudlende dame med navn Jannicke inn. Hun var på tur alene i noen dager og vi hadde det veldig koselig sammen med henne resten av kvelden. Mer hyggelig, imøtekommende og livlig dame skal man lete lenger etter! Vi skulle gå samme vei dagen etter så da slo vi like så greit følge. Dermed er Jannicke det første turfølge vi har hatt, og det er vi veldig glade for! Vi koste oss glugg ihjel selv om føret til tider var litt trått og terrenget litt tøft. Heldige som vi er inviterte Jannicke oss inn på hytta deres på biff, overnatting og noe godt i glasset. Dette kunne vi jo selvfølgelig ikke si nei til! Vi fikk da møte Kai og de to søteste jentene deres. Etter en kjempehyggelig fredagskveld sammen med de la vi oss stappmette og med et stort smil om munnen.

image

image

Kristian meget fornøyd med å finne en full Redbull på veien

image

God stemning med Jannicke på tur

image

image

image

image

Smurning i nedoverbakkene!

image

Kristian, Jannicke og Kai

image

Nyyydelig

Så kom utfordringene. Vi hadde planlagt ei rute å gå, men da vi sto og så ned i dalen og skogen hvor vi hadde tenkt å gå forsto vi fort at det ikke lenger var noe alternativ. Vi var nødt til å komme oss høyere opp på fjellet for å være sikker på at vi hadde snø å gå på. Da hadde vi ikke så mye annet valg enn å gå over grensa til Sverige å følge den over fjellene. Det er alltid vemodig å ta slike valg der og da, men når man etterhvert får tenkt igjennom det litt å forstått at det var det beste valget så er det bare å traske på videre. Over grensa kom vi inn på en scooterløype som vi fulgte ei god stund før vi måtte ta av for å sikte oss inn på norsk side igjen. Det var da blitt så varmt i snøen at det ble utrolig tungt å gå. Vi bestemte oss for å slå opp teltet og heller gjøre et forsøk på å komme oss opp tidlig dagen etter.

image

image

image

image

Høytlesning i teltet

image

Etter en time med slumring fra 4 til 5 på morgenen kom vi oss ut av soveposen og var klare til å gå halv 7. Det var ingen tvil om at det var lurt, for graderstokken viste 10 minusgrader og føret var kjempefint. Sakte men sikkert kom vi oss opp på 1100 m.o.h og var trygt inn på norsk side igjen. En lang matpause på toppen ble det, og vi fortsatte videre sørover i noen timer til før vi slo leir. Sola skinte på skyfri himmel og vi benyttet anledningen til å tørke telt og lade opp telefonene med solcellepanelet.

image

image

Saltfjellet i bakgrunnen

image

image

image

Hurra for nedoverbakker

image

image

image

Alltid god stemning i teltet med radioresepsjonen i bakgrunnen

På mandag kom vi oss også avgårde tidlig og vi kunne ganske fort bytte ut fellene med blå smurning. Det var til tider en del løssnø denne dagen så da gikk det litt treigere. Vi fikk se flere jervspor og det var strålende vær også denne dagen. Må jo bare si at jeg synes vi alt i alt har vært veldig heldige med været hittil!

Tirsdag var planen å gå et stykke forbi Virvasshytta da det var under 2 mil dit, men det var såpass mildt at allerede kl 8 på morgenen var føret blitt vanskelig, og bedre ble det ikke av at sola varmet så inderlig. Vi var på Virvasshytta litt over kl 11 og bestemte oss da for og bare bli der og hvile resten av dagen. Det var heldigvis meldt kaldere de neste dagene så da var det bare å komme seg i seng tidlig å stå opp enda tidligere enn før, tenkte vi! Vi ante fred og ingen fare, hadde innredet hele hytta med alt som skulle tørkes og lagt oss godt ned i sofaen etter middag. Nå skulle vi endelig få slappet av i noen timer i ei varm hytte! Men neida, plutselig sto det 30 stk våryre og meget oppgirede 10ende klassinger utenfor. De var på en 4 dagers lang hyttetur hit. Da ble det fart på oss, alt måtte ryddes bort og flyttes inn på et bittelite rom, hvor det selvfølgelig også var iskaldt. Det var den avslappende kvelden… Menmen, koselig var det jo uansett med litt sosialisering og tips om ruta videre. Det er tross alt alltid hyggelige folk man møter på fjellet! Det ble litt lite søvn denne natta, men vi var avgårde allerede kl 6 morgenen etter.

image

image

image

Det er brattere enn det ser ut!

image

Påfylling av vannflasker

image

Suppe til lunsj på Virvasshytta

image

Vi kom til Kvitsteindalshytta på onsdag og hadde en hviledag der på torsdag. Hviledager er ikke så veldig spennende egentlig, vi spiser mye og ellers leser, hører på radio og tørker det som må tørkes. På denne hytta fant vi heldigvis et GENI-spill som vi kunne sløse litt tid på, men Kristian er litt over middels smart så det ble fort lagt på hylla fra min side.

image

image

image

image

image

Fredag morgen våknet vi uthvilte og klare for nok en dag på ski! Jeg skulle bare ta turen ut på toalettet, og da fikk jeg se at matposen vår som jeg satte ut på verandaen dagen før, og selvfølgelig glemte å ta inn på kvelden, lå langt ute på snøen. Jeg forsto jo fort at den ikke hadde kommet seg dit av seg selv, men hadde likevel et lite håp om at alt fortsatt lå urørt i posen. Det gjorde det selvfølgelig ikke. Min høyt elskede tyrkiske eplete var borte, og ikke nok med det, hele frokostposen var også forsvunnet. Nå har vi jo spist havregryn til frokost så å si hver dag i over 2 måneder å det er da ikke slik at frokosten er dagens høydepunkt lenger, for å si det mildt. Det blir da ikke noe bedre av at margarinen, sukkeret OG rosinerne var borte. Det er ingen tvil om at reven hadde hatt et skikkelig festmåltid denne natta. Vi hadde heldigvis litt syltetøy tilgjengelig, så havregrynet gikk ned likevel og vi kom oss avgårde delvis mette. Det ble en dag med mye løssnø og tungt føre, men heldigvis fant vi en grensebutikk hvor vi fikk handlet margarin og selvfølgelig litt godis. Det hjalp på motivasjonen!

Siden jeg ikke er så langt hjemmefra og har veldig snille foreldre så har vi fått besøk av mamma og pappa her i Hattfjelldal og da blir muligens pulken byttet ut med sekk. Forhåpentligvis blir det da litt lettere å komme seg fremover om vi møter på steder med lite snø. Vi har et mål om at sekkene ikke skal veie mer enn 25kg hver, så da gjenstår det å se hvor mye vi har hjerte til å sende med mamma og pappa tilbake.

De siste dagene har vi trasket over Røssvatnet i stort sett bra føre og solskinn. Vi tok det rolig siden vi ikke trengte å være i Hattfjelldal før i går da mamma og pappa kom, så det har vært noen avslappende og fine dager!
Vi blir her i Hattfjelldal til i morgen da vi fortsetter over Børgefjell og mot Røyrvik.

image

image

image

Pølser og potetmos til middag

image

Namnam!

image

image

image

image

image

image

Her var det jo mye snø..

image

Gjensynsglede!

Ellers er alt bra, jeg og Kristian holder fortsatt ut i hverandres selskap uten alt for mange diskusjoner og vi finner overraskende nok stadig nye interessante tema å snakke om!

Ritsem – Sulitjelma

Dagene fra Ritsem til Sulis har et stikkord. Og det er mildvær. Vi startet tidlig fra Ritsem og kom oss over Akkajaure. Der møtte vi snøscooterførere hele dagen. Det er høysesong på å frakte varer inn i fjellet mens det ennå er snø. I enden av vannet ligger en Svensk turisthytte. Der ble vi bedt inn på lunsj av ei skikkelig hyggelig vert, og fikk smake på «kaffeost». Kaffeost er ikke mer komplisert enn det høres ut. Kaffe, med en spesiel type ost oppi.

De neste dagene var preget av elendig føre. Det har vært opp i mot 10 grader, og uansett hva vi smører med, klabber det litt. Når snøen er kram og skia klabber, sier det seg selv at det er tungt og gå. Det var bare en løsning, og det var å stå opp tidlig. Vi satt alarmen på kl 04:00, men kom oss aldri ut av påsan før kl 06:00. Det angret vi selvfølgelig litt på etter kl 14 om dagen, da klabbinga var som værst.

Det ligger åpne svenske turisthytter, hele veien fra Ritsem til Sulis, men vi benyttet oss aldri av dem. Det er mer fornuftig å ligge i telt, ettersom vi da bestemmer selv hvor langt vi skal gå hver dag.

Vi brukte fire dager på å nå Sorjushytta. Derifra er det bare 15 km igjen til Suiltjelma, dog 500 høydemeter opp. Ettersom Sulitjelma ligger på ca 136 moh, sier det seg selv at det er mye nedover også.

Fra Sorjus til Sulitjelma var ikke en lett affære. Vi psyket oss begge opp dagen før, og var klar for at den siste dagen på denne etappen, var desidert den tyngste. Det var så innmari bratt til tider at skia måtte av og vi måtte gå i sikksakk oppover. Etter 6 timer var slitet over og den morsomme delen begynte. Nedkjøringa. Alt var fryden og gammen til vi kunne se Sulitjelma. Det vi ikke kunne se, vell og merke. Var snø. Da stod vi der med henda i lomma, uten snø.

Vi tok kontakt med Sulitjelma Turistsenter som var meget behjelpelige. Bjørn Thomas la ut en post på Sulitjelma sin facebookside, og etter en kort stund tok Tore kontakt og hjalp oss med å få alt utstyret opp til Daja turistsenter og camping. Takk for det.

Her på Daja møtte vi Anders Hansen, og vi fikk servert finnbiff, med dessert, gjett om det smakte! Vi har også vært så heldige å få omvisning i fjellet her, på et litt raskere framkomstmiddel enn det vi vanligvis er vandt med. Vi har hatt to utrolige spennende dager her på Daja, med et godt avbrekk fra ski-livet.

XC Sport har sendt oss ny pulk, ettersom pulken min hadde rimelig mange hull under. En stor takk til Sjur for god service. Skiene fra Åsnes hadde også kommet. Maiken har fått kliss nye sko, så nå blir det spennende om det blir noen gnagsår eller ei.

Vi har været på vår side framover. I motsetning til de fleste (antar vi) er vi strålende fornøyd med at det er meldt minusgrader.

Maiken sine føtter har det bra, og tanna mi har slått seg til ro. Jeg vil takke Fauske Tannklinikk for at de sponset tannlegetimen min.

Nå nærmer vi oss midten av Norge, og det gleder vi oss til. Vi krysser fingra for at snøforholdene holder helt til Hattfjeldal som er vårt neste depot.

I morgen tidlig bærer det avsted igjen.

image

Her må vi ned i fra høyden og da blir det overskyet som dere ser

image

Røye til middag! Fisken fikk vi av noen hyggelig svensker i Ritsem

Her var vi så heldige å få fisk av to hyggelige svenske fiskere som vi møtte på Ritsem. Takk til dere!

image

Hvor er snøen?

image

Utsikt sørover, forbi alt det skal vi jo

image

Klabb på skia sa du?

image

Under 800 moh, er alt overskyet

image

Kvelden første dagen fra Ritsem

image

Digg å fylle på vannflasker

image

Akkajaure har tykk is

image

Typisk lappene i området. De henter den nok når det passer

image

Opp til utsikt igjen

image

Kvelden andre dagen fra Ritsem

image

Tobbatrynet

image

image

image

image

Sorjushytta

image

Maiken med Sulis kongen i bakgrunnen

image

image

Langt bak synes Sorjushytta

image

Nesten på toppen

image

Endelig er vi ferdige med høydemeterne for denne etappen

image

Scootertur med Anders og Øystein

image

Fin utsikt, nesten hver dag

image

image

image

Vi har selvfølgelig scooterlappen

image

Halvveis til Sulitjelma

Dette innlegget skulle egentlig kommet ut på onsdag da vi befant oss i Ritsem, men på grunn av dårlig nettforbindelse legger jeg det ut nå istedet. Nytt innlegg om de siste dagene kommer før vi forlater Sulitjelma.

Vi er nå kommet oss til Ritsem, og har hatt en hviledag her i dag før vi tusler videre til Sulitjelma i morgen. Den siste natten i Abisko ble en våkennatt for min del. Nei jeg var ikke ut å så på det spektakulære nordlyset som tydeligvis var, jeg lå heller med hodet godt nede i toalettet store deler av natta. Kristian fikk en god natts søvn da! Heldigvis følte jeg meg litt bedre på morgenen og etappen fra Abisko til Sulitjelma kunne starte. I Abisko delte vi rom med ei jente som het Navit, hun var fra USA og hadde sagt opp jobben for å reise i rundt i Europa noen uker. Vi fikk absolutt testet engelsken, men den var vel ikke så mye å skryte av… Navit hadde kjøpt seg røyket reinsdyrkjøtt for å prøve ut det, men heldigvis for oss så falt det ikke i smak hos henne så det har vi kost oss med når vi har vært litt ekstra sliten. Tusen takk Navit, håper togturen til Stockholm gikk fint!

image

Oss og Navit like før avreise

Det skal sies at vi hadde alt for mye påskegodt i pulkene, så de var ufattelig tunge da vi skulle gå. Derfor har vi uten tvil levd godt de siste dagene og vi har fått god trening samtidig. Vi fulgte kungsleden fra Abisko. Langs den ligger det jevnt og trutt svenske betjente turisthytter. De er ganske dyre, så vi har bare stoppet innom og tatt en matbit på de fleste av de. Den første natta etter Abisko fant vi ei nødbu som vi la oss i, ei veldig bra nødbu vil jeg si. Siden jeg var litt syk var nok det det beste. Vi gikk av kungsleden på lørdag og tok en snarvei til Hukejaurestugan. Da vi kom ditt utpå dagen på søndag blåste det kraftig, planen var egentlig å gå litt videre den dagen, men da vi fikk tilbud om å sove i ei jordgamme like ved hytta kunne vi ikke si nei. Det har vært sol og blå himmel så å si hele veien, også veldig mildt. Det skremmer oss litt at det er så mange plussgrader over så lang tid, vi har jo et håp om å komme oss så langt som mulig på ski før vi tar i bruk fjellskoene. Men forhåpentligvis kommer det en kuldeperiode med mye snø igjen!

image

Kungsleden

image

Det norske flagget er selvfølgelig med når vi tusler i Sverige

image

image

image

image

image

image

image

image

image

image

Nødbua vi overnattet i

image

Nødbua, her ble det fort varmt og godt

image

Samelandsby

image

En av turisthyttene vi rastet på

image

Dagens matinntak var på vei opp...

image

image

image

image

Teltlivet på dager som dette er tipp topp!

image

image

image

image

Jordgamma vi fikk overnatte i

image

Ikke langt unna Norge!

image

image

Dette smakte himmelsk!

Mandag morgen disket Kristian en frokost bestående av bacon og ostesmørbrød i jordgamma før vi tok på oss solbrillene, smurte med blå og trasket videre. Vi gikk hele 2 mil på bare 4 timer, det er ny rekord det! Vi tok da en lang og velfortjent lunsjpause på Sitasjaurestugorna før vi gikk et stykke videre å slo opp teltet på et lite vann. Da vi gravde kuldegrop/kjøkkengrop la vi merke til at det var overvann, og derretter blitt et tynt islag over. Siden islaget virket nokså solid og det var mye snø over tenkte vi at dette skulle gå bra. Kl 3 på natten våknet vi av at det dundret og vibrerte kraftig under oss. Vi fikk selvfølgelig ikke sove da, så vi slengte på oss klærne og gikk ut for å flytte teltet opp på land. Det hadde blitt en interessant natt om vi gikk igjennom det første islaget… Men heldigvis våknet vi tørre å uthvilte morgenen etter! Det var da bare ca. 1 mil til Ritsem, så vi tok oss god tid i det nydelige været. Graderstokken viste hele 10 varmegrader den dagen, for oss som er vandt til å gå i mange minus var det bare å ta av seg jakka å åpne alt av glidelåser.

image

For en frokost da gitt

image

Like før avreise

image

image

image

image

image

image

Her var det ikke trygt å ligge...

image

Her derimot fikk vi sovet bedre

image

image

Umulig å ikke være blid når været er så bra som dette

image

Utsikten fra Ritsem

Uheldigvis har mye av utstyret begynnt å takke for seg, så i Sulitjelma får vi tilsendt mye nytt. Siden Kristian er hakket tøffere enn meg i de bratte bakkene får han nye ski, ny pulk og nytt pulkdrag. Jeg får nye skisko da metallstanga under på den ene straks ryker. Tusen takk til Ola på Intersport Gigant Stjørdal for innsatsen med å få levert skisko, feller og pulkdrag til Sulitjelma, og tusen takk til Sjur på XC sports for sending av ny pulk! Nå krysser vi fingrene for at alt av pakker kommer til Sulitjelma i tide og at utstyret holder seg til da.

Tiden går så alt for fort, jeg synes ikke det er lenge siden vi satt spente og forventningsfulle hjemme i Trøndelag å studerte kart, nøye målte opp mat og testet alt av utstyr. Og nå er vi allerede godt over en tredjedel på vei mot målet. I starten rakk jeg såvidt å tenke, det var så mye nytt og adrenalinet var så høyt. Alt var så fjernt, men samtidig så altfor nært. De siste ukene har jeg fått hodet litt mer på plass, jeg har blitt vandt til det primitive livet i villmarka og jeg nyter naturen mer enn noen gang. Dette eventyret kommer til å være over før vi vet ordet av det, så vi må nyte det mens vi kan.

Vi har nå vært igjennom den tøffeste perioden, den værste tiden med tanke på mørket, kulda og vinden. Det er herlig å endelig kjenne sola varme og å kunne ta en pause på mer enn 5 minutter uten at fingrene er helt frossene. Vi har en fin tid i vente, og motivasjonen er på topp! Det blir spennende å se hvordan vårløsningen blir og hvilke utfordringer den gir oss.

Vi regner med å ankomme Sulitjelma i løpet av mandag, og da må nok Kristian ta turen til Fauske for å få sjekket visdomstanna si før det blir for ille, så vi regner med å må være minst en dag der. En fortsatt fin uke til dere alle!

Altevatn – Abisko

Nå er vi kommet oss i god behold til Abisko.

Vi var så heldige å få besøk av lillebror, Jahn Henrik på Altevasshytta. Han er straks ferdig som røykdykker i Forsvaret og er stasjonert på Bardufoss. «Like i nærheten» i Nordnorsk måleavstand. Det var virkelig gøy å få et gjennsyn med han. Han hadde tatt med alt fra øl til Taco. Vi slappet av og koste oss maks de dagene han var der. Jeg må innrømme at det var en smule vemodig når han dro, men tiden går fort og plutselig er sommeren her og det er tid for gjensyn.

Dag som var en av tilsynsvaktene på hytta, var også der. Og i anledning hans 72 årsdag inviterte han oss alle på en nydelig reinmiddag med 2 desserter. Det var til og med vin til maten! Det takker vi igjen for.
Etter 1 hviledag og 1 værfast dag på Altevasshytta var det på tide å fortsette ferden mot Abisko.
Det var rimelig tungt å gå fra Altevasshytta til Lappjordhytta. Det var meldt opp mot 10 m/s. Etter 1 km kjentes vinden godt på kroppen. Vi fikk heldigvis vinden inn litt fra siden og ikke rett i mot. Den var til tider så kraftig at vi nesten ble blåst over ende. I ettertid kom det fram at vi begge hadde tenkt tanken på å snu å søke ly for vinden. Etter 800 meter oppover og 700 meter nedover nådde vi Lappjordhytta. Der møtte vi to dansker som hadde gjort et forsøk på å komme seg mot Altevasshytta, men snudde pga mye vind. Ned mot Lappjordhytta var det rimelig bratt nedover og pulken min har virkelig fått testa seg. Ettersom jeg helst skal stå på ski nedover fører dette til «noen» fall her og der. Og det ene pulkdraget måtte dessverre takke for seg. Det knakk med andre ord. Det er ikke første gang jeg opplever dette på tur og med sølvteip og en trestokk er den så god som ny igjen. Maiken velger å ta det litt roligere ned bakkene, noe utstyret takker henne for.

Skiene mine av typen Åsnes – Fritjof Nansen, har en tydelig produksjonsfeil. Alle stålkantene har brudd på 2 steder. Og de faller sakte men sikkert av. Heldigvis stiller Åsnes opp og sender nye ski til Sulithjelma. Snakk om kundeservice!

Å gå fra Lappjordhytta til Abisko med tung pulk vil jeg ikke anbefale noen. Vi har fått mange bekreftelser på at det ikke var noe problem, men vi tviler på at de har gått turen med pulk før. De 2 første km fra Lappjordhytta og ned til Torneträsk brukte vi over 2 timer på. Lappjordhytta ligger omtrent på 500 meter og vi skulle ned på 400 – ett eller annet. Det høres lett ut med andre ord. Det var innmari våt snø, og vært steg sank vi ned slik at snøen rakte oss til hoftene. Og det hjalp lite at det var opp og ned hele veien. Det var bare å glemme å bruke ski. Når du drar en tung pulk og du tråkker rett i gjennom snøen hele veien er det til tider vanskelig å se noe lys i enden av tunnelen. Det var så bratt noen plasser at det ble en treningsøkt bare å få pulken opp bakken, for så se at det gikk rett ned og opp igjen. Da må du bare å smile og le av de udugelige forholdene. Med litt musikk på øret gikk det sakte forover. Det lønner seg og tenke kortsiktig og bare ta en bakke av gangen. Vi hadde hørt at det var cirka 15 km til Abisko, men det var nærmere 2 mil.

Torneträsk er et stort vann som strekker seg mange mil. Vi hadde hørt rykter om overvann, men danskene vi møtte forsikret oss at det ikke var noe problem å krysse. De første km over gikk fint, men når vi nærmet oss halveis var det nesten bare is. Skiene hadde null feste. Vi festet de på pulkene og tok beina fatt. Det føltes som en evighet å gå, og timene gikk. Til slutt kunne vi skimte bygningene i Abisko. De var fortsatt timer unna. Kl 16 ankom vi Abisko turiststasjon rimelig utskjørt.

Håvard som er medlem i Saab klubben hadde vært så snill og sagt seg villig til å kjøre den ene pakken våres fra Narvik og hit. Utrolig hyggelig! I tillegg til dette svippet han oss bort til butikken og tilbake så vi slapp å gå ytterligere 5 km. Han hadde også tatt med seg litt verktøy så vi fikk fikset det ene pulkfeste.

Etter nedturen i Kilpis, hvor vi ikke fikk depotene våres, visste vi nå med sikkerhet at den ene pakken hadde ankommet Coopen her. Men hva tror du skjer her? De vil ikke gi ut pakken! I tillegg til identifikasjon til mottaker (som forsåvidt er vanlig) forlangte de passet til senderen av pakken også. Hørt noe så rart? Pakken var tydelig addressert til Maiken. Ettersom Maiken ikke har med pass, har Mona og Paal jobbet i herdig med å ta kopi av passet til Maiken. Og for å være på den sikre siden har de gjort slik at jeg også kan ta ut pakken. En stor takk til dem for at de setter himmel og jord i bevegelse for at ting skal gå bra.
Det var ubeskrivelig leit og ikke få tak i pakken, når den bare står noen meter unna oss. I dag møtte vi heldigvis noen andre ansatte, og de ga oss pakken uten å blunke.

Helsen er nesten helt på topp. Maiken har fortsatt gnagsår, men ikke av det værste laget. Hun har også blitt forkjølet, har en mild feber. Men hun er klar for å gå i morgen. Jeg har en visdomstann som har begynt å krangle. Det er ikke akkurat noen tannlege i nærheten på en stund, så jeg ser meg nødt til å svelge smertestillende når det blir for gæli.

Neste etappe starter på den svenske Kungsleden. Vi følger den en god stund og skrår innover mot Norge. Regner med å bruke alt fra 10 til 14 dager herifra til Sulithjelma. Vi krysser fingra for minusgrader dagene fremover. Det er skikkelig trått føre og null feste nå som det er blitt så «varmt». Vi gleder oss virkelig til å begynne i morgen. Nå skal vi endelig bevege oss nesten rett sørover hele veien. I den siste måneden har vi jo trossalt nesten gått mest vestover og til og med rett nord til tider.

Nå spiser vi oss stappmette og knasker godis mens vi kan. Ha en god helg på forskudd til alle som følger oss!

image

Håvard som var så grei og kom med den ene pakken

image

Norsk Turmat og Torneträsk

image

image

Maiken sjekker hvor sentrum er (Abisko) og sikkert insta.

image

Overvannet spruter mens vi går

image

Lappjordhytta

image

Goddis vi fikk fra studente fra Folkehøgskolen 69 grader nord

image

Utsikt over til Abisko, Lappjordhytta er synlig

image

Mye vind

image

Enda mer vind

image

Ha det bra Altevatn

image

image

Ting blir slitt! Nå er det tau som gjelder

image

Legg merke til vinden som blåser pulken til side

image

Maiken og Torneträsk

image

Her var det bare å glemme skia

image

Et utsøkt måltid. Dag sitter på enden

image

image

Sølvteip løser mang en utfordring

image

Et gledelig gjensyn

image

image

Snøen var glatt som is til tider

image

image

image

Siste toppene vi ser i Norge

« Older posts

© 2017 Norge på langs

Theme by Anders NorenUp ↑