Forfatter: Kristian Fredrik (Side 1 av 2)

Haukeliseter – Ljosland

Da har vi nådd Ljosland og sagt et trist farvel med skogstier for denne turen. Ja det er helt sant, nå blir det bare grusveier og asfalt ned mot det kjente fyret.

Vi forlot Haukeliseter i skikkelig regnvær, med Daniel i følget. Ettersom yttertøyet vårt er såpass slitt holder det vannet ute i cirka 10 minutter før vi blir søkk våte, gjennomvåte, helt våte. Du skjønner poenget. Når vi går i regnvær, blir matpausene særdeles korte. Det blir rett og slett for kaldt.

Vi møtte to trivelige Rogalendinger som også skulle til Holmavatnhytta. Takk for en hyggelig kveld Marie og Konrad. 
Dagen etter var Sloaros målet. Det gikk greit unna og vi var så heldige å se reinsdyr(villrein). Rett før hytta måtte vi krysse ei elv. Broa var til vår skuffelse knekt på midten. Maiken og jeg har krysset et par elver fra før av gjennom denne turen og har blitt vandt til den sterke strømmen. Det hadde ikke Daniel, så han hilste på elva med hele kroppen og sekken.

Vi har bekjentskaper med Sloaros alle tre, etter FHS-året sammen. Vi håpet så inderlig at rommet med brennevin (hyttevakt) skulle være oppe, men det var selvfølgelig låst.

Vi vandret så videre ned mot Hovden og til Bykle. St Hans var dagen, og det var også vår siste dag med Daniel i følget. Etter en tur innom den lokale Coop-butikken, fant vi fort ut at det var en dag og feire. Vi kjøpte noen øl og la oss så fint til nede ved en strand i Bykle. Noe St. Hans bål ble det aldri, men det ble noe enda bedre; St. Hans pils!

Etter noen virkelige hyggelige dager med Daniel tok vi en trist farvel og ruslet vi videre langs vei og opp i fjellet igjen. Målet for dagen var Bossbu. Det regnet voldsomt. Maiken var så uheldig og miste balansen i det hun skulle krysse en elv, det så ut som hun prøvde seg på brystsvømming i noen sekunder. Det endte med at hun var helt blaut. Vi gikk til en seter like i nærheten og slo opp teltet der.

Dagen etter ankom vi til slutt Svartenut. Der var det en gjeng sauegjetere som kom innom med hele saueflokken sin. Senere kom det to damer som var på tur. Det ble en hyggelig kveld.

Dagen etter var det atter regn. Målet var Øyuvsbu. Vi var framme i 13 tiden. Vi var så heldige og komme til varm og god hytte. Der var det to dansker som holdt til noen dager.
Nest siste dagen gikk vi til Gaukhei. Det var første dagen på tur vi begge klagde høylytt om hvor trasig stien var. Vi har aldri tillatt oss selv slik snakk tidligere på turen, så vi kom frem til at det må være pga vi er så nærme målet vårt. På Gaukhei kom det flere vandrere utover kvelden. Og en av dem, Sondre, går også Norge på Langs. Han startet fra Lindesnes for ikke altfor lenge siden. Det ble en sen kveld hvor vi delte erfaringer og ga tips.

I dag har vi begge gått og tenkt på at dette er siste dagen på fjellet.  Etter 4 måneder og cirka 2 uker er vi virkelig nærme målet. Det var vemodig og forlate stien. Samtidig som vi gleder oss til å komme hjem, blir det nok veldig rart. Vi har hatt god tid til å tenke på hva vi skal gjøre når vi kommer hjem. Men nå som vi nærmer oss slutten blir det liksom ikke så viktig lenger.

I morgen begynner vi på vår siste etappe på dette eventyret. Det gjør vi med blandede følelser.

Alt er så mye enklere nå. Varmen gjør turlivet til en drøm. At vi var på ski i vinterland i 3 måneder er for lengst glemt, og virker veldig fjernt nå som sommeren har slått inn for alvor. Dagene hvor vi ikke kunne ha lange pauser er for lengst omme.

Vi bruker dagen mer og tar oss lengre pauser, det er dog mye vanskeligere å sove på kvelden. Det blir jo aldri mørkt i teltet. Men det får vi tåle.

Vi har sett oss nødt til å følge endel vei den siste tia. Vi måtte innom Folldal for å kjøpe et kart vi manglet, derfra bar turen videre mot Rondane. Vi følger grusveier og sideveier så mye vi kan når vi tusler langs vei. Det fine med å gå langs vei er at vi får oppleve bortgjemte perler som vi aldri ellers hadde sett. For eksempel Vingelen. Det negative er at det går mye mer utover føttene våres.

Vi gikk fra Bjørnholia og over til Rondvasshytta, ned til Mysusæter og endte opp på Otta. Tro det eller ei, men over 1000 moh er det fortsatt mye snø i fjellet, så vi gjør det vi kan for å holde oss lavt i terrenget.

Gamlelæreren vår Per Jørgen Høye slo følge med oss noen dager fra Otta. Det var utrolig hyggelig. Vi tente vårt første bål på turen (ja det var på tide). Det ble lange kvelder med noe godt i glasset. Et deilig avbrekk i en nogenlunde rutinemessig tilværelse.

Valdresflya bydde på mye snø, mer enn vi hadde regnet med. Det var fortsatt is på vannene. Derfor så vi oss nødt til å krysse Jotunheimen på det absolutt laveste. Vi fulgte veien over Valdresflya (de høyeste brøytekantene var på 2 meter). Og krysset fra Bygdin og over til Vang. Det finnes ingen motivasjon i å kave seg gjennom snø med truger. Spesielt ikke når trugene synker like mye som skoa. Det skal sies at snøen holder bra til tider, men det veier ikke opp for når den ikke gjør det.

Vi har derfor måtte endre ruteplanene våre enda mer. Vi droppa Tyin, og vi må droppe Finse. Vi velger å holde oss mer øst. Ruta videre fra Vang blir nå Hemsedal – Geilo – Haukeliseter.

Vi håper finværet holder seg en stund til. Selvom det egentlig ikke gjør noe med litt regn nå. Da blir vi mer våkne og går lenger. Lindesnes begynner og nærme seg med stormskritt, og nå har vi snart vært på tur i 4 måneder.

Maiken har fått sine livs værste gnagsår. Derfor har vi blitt liggende på Bøflaten Camping i Vang i Valdres noen dager nå. I morgen trasker vi mot Geilo.

Da er det over tre måneder siden vi dro fra Nordkapp. Tre måneder!

Dette har vært litt av en etappe. Vi har virkelig fått føle på overgangen ifra vinter til vår. Det har blitt varmere, virkelig varmt til tider. Det gikk så fort, plutselig så forsvant minusgradene, og de har vi ikke sett noe til på lenge.

Etter nydelig NPL-boller hos Gunder Gardsmark var det på tide å gå sørover. Mona og Paal var så greie og kjørte pulkene våre helt til enden av Susendalen. Det var innmari digg. Da trasket vi 2,7 mil til sammen med lett sekk på vei. Vi var heldige og følte et scooterspor opp på Børgefjell. Det var varmt og lite snø, men scootersporet holder mye lenger på snøen. Når vi kom opp på fjellet var det rikelig med snø. Bortsett fra varmen i lufta, var det full vinter og sterk vind. Vi la oss i enden av tregrensa, spente på om vinden ville løye.

Til vår fortvilelse, gjorde den ikke det. Dagen etter var det stormvarsel på fjellet og vi ble liggende hele dagen værfast i teltet. Vår første dag værfaste i telt på turen, det var på tide med andre ord. Tolv timer i et lite telt kan bli ganske kjedelig. Det er akkurat ikke høyt nok til at vi kan sitte, så vi må ligge. Da er det lett å få sove senere kan du tru, når du har ligget døsig hele dagen.

Dagen etter var det meldt 15 m/s, det er vesentlig mye mindre enn 21 m/s. Vi gassa på med andre ord. Til vår overraskelse var det mindre vind, og vi bare koste oss maks og la bak oss gode 2,7 mil også denne dagen.

Nå stod vi mellom to valg. Ta fjella øst for Røyrvik, eller krysse Namsvatnet og satse på at det var snø i Røyrvik. Varme hadde slått inn over landet, og snøen begynte å bli et mareritt. Vi valgte Namsvatnet og ringte Lars Stefan Lindgren som vi gikk på Hardanger folkehøgskole med. Han ville gjerne hjelpe oss og frakte pulkene til Røyrvik. I tillegg til dette ble vi virkelig tatt godt i mot av hele familien hans. Det ble til og med taco og ei seng og ligge i. Snill som Lars Stefan er frakta han pulkene være videre til gården deres som ligger ved Tunnsjøen. Vi gikk igjennom kart, vei videre og fikk lokale tips. Vi vil igjen takke Olga, Lars Stefan og alle sammen for gjestfrihet og hjelp, det betyr utrolig mye for to slitne vandrere.

Dagene fra Røyrvik til Nordli hadde vi sett veldig lett på. Pga snøsmelting valgte vi å følge veien sørover. Vi trasket med lett sekk og gikk cirka 3 mil hver dag. Noe vi ikke hadde ofret en tanke er hva overgangen fra ski til asfalt gjør med beina. Asfalten gjorde sitt med beina våres. Spesielt Maiken sine, som motvillig pådro seg flere store gnagsår. Etter to fulle dager på veien ankom vi Nordli i Nord Trøndelag. Der ble vi møtt av Paal, som er så snill og henter pulkene våre og kjører de videre. Etter ei god natt på hytta fortsatte vi på veien opp mot fjellet sør for Nordli. Vi var lenge usikre på om vi kunne fortsette med pulk eller ikke. Paal hadde snakket med den lokale oppsynsmannen som anbefalte pulk og lovet gode snøforhold helt til Vera. Vi fulgte rådene, og det var lurt. Det var nok av både sol og snø. Ettersom snøen så klart har vært hardere og bedre å gå på om morgenen, har vi gjort vårt beste for å prøve å stå opp tidlig. Men det har blitt mye vanskeligere enn tidligere på turen. Vi måtte krysse to vann før vi nådde Gaundalen. Vi hadde hørt at det var gode 70cm tykk is helgen før vi kom. Men når det er så varmt at du nesten kan gå naken rundt, veit du at ting smelter fort. Vi følgte is-rådet; «Er isen hvit er du trygg. Er den lyseblå, må du ikke gå». Utfordringene når du skal krysse is som har starta og smelte en god del, er å komme utpå. Pga varmen fra land smelter den ofte mye langs land først.
Etter å ha kommet tørre over begge vanna, slo vi leir. Nå var det Gaundalen fjellgård som stod for tur. Motiverte og spente som vi var, nådde vi gården kl elleve på morgen. Der ble vi godt mottatt og fikk bo i ei hytte som de hadde. Det var allerede tre par som går/gikk norge på langs som hadde vært der før oss i år! Vi fikk ei omvisningen på gården, kaffe, kaker og et lite innblikk i livet på gården som ligger; «der ingen skulle tru at nokon kunne bu».
Etter tips om ferden videre fra Steinar, sa vi farvell.
Nå hadde vi to valg. Gå med pulk ned til Vera, eller gå med pulk noen mil lenger. Det var lite snø, men akkurat nok til å komme oss forbi Vera og inn i Sverige, hvor det lå en gård der pulkene kunne hentes.

Vi satte kursen ned fjellet og mot svenskegrensa. Vi kom ikke lenger en 5 km før vi ble møtt av en nokså stor elv. Det var ingen tegn til muligheter for å unngå å bli våt. Litt våte ble vi på beina. Men nå var vi ihvertfall på den riktige siden. Etter 6 km til møtte vi på Sonja og Einar, som var på hytta si. Etter å ha fått tips om veien videre ble vi bedt på kaffe og lunsj. Det måtte vi jo selvfølgelig takke ja til. De hadde nok nylig spist, fordi Sonja smørte mat bare til oss! Der ble vi sittende en god stund og snakke om løst og fast. Igjen må vi bare nevne hvor mange gode mennesker man møter på en sånn tur. Selvom vi gjerne kunne sittet lenger måtte vi komme oss videre, og var på gården i tre tida.
Da bestemte vi oss for å peise på over til Norge og til dnt-hytta Innstua. Etter over fire timer nådde vi hytta. Eller der hytta hadde vært for noen år siden. Dnt hadde nemlig solgt Innstua og bygget ny hytte som lå 2.5 km tilbake. Heldigvis var Paal og Marius (faren og broren til Maiken) på vei for å hente pulkene, så da haiket vi med dem de kilometerne tilbake. Etter ei fortjent hviledag på Bellingstua traska vi mot Ferslia og Meråker. Uten pulk, men med ski og sekk. Det var i siste lita. Turen fra Bellingstua var strabasiøs, litt fordi snøen er så varierende, men kanskje mest fordi vi ikke er vandt med å ha mange kilo på ryggen. Etter mange pauser og nesten ti timer trasking ankom vi Ferslia. Så slitne hadde vi ikke vært på lenge, det var helt mørkt i hytta kl ni. De siste dagene ned mot Meråker har vi fulgt hytteveien og tatt livet med ro.
Denne etappen har hatt et lite preg av fart og lite pauser. Det er fordi vi skulle rekke Meråker før Pinsehelgen (som er nå). Maiken har besøk fra Stjørdal og jeg er så heldig å få besøk av kjentfolk fra Tønsberg.

Etter over 3 måneder på tur, kan jeg nå melde at dusjehinna endelig er tatt.

Dagene fra Ritsem til Sulis har et stikkord. Og det er mildvær. Vi startet tidlig fra Ritsem og kom oss over Akkajaure. Der møtte vi snøscooterførere hele dagen. Det er høysesong på å frakte varer inn i fjellet mens det ennå er snø. I enden av vannet ligger en Svensk turisthytte. Der ble vi bedt inn på lunsj av ei skikkelig hyggelig vert, og fikk smake på «kaffeost». Kaffeost er ikke mer komplisert enn det høres ut. Kaffe, med en spesiel type ost oppi.

De neste dagene var preget av elendig føre. Det har vært opp i mot 10 grader, og uansett hva vi smører med, klabber det litt. Når snøen er kram og skia klabber, sier det seg selv at det er tungt og gå. Det var bare en løsning, og det var å stå opp tidlig. Vi satt alarmen på kl 04:00, men kom oss aldri ut av påsan før kl 06:00. Det angret vi selvfølgelig litt på etter kl 14 om dagen, da klabbinga var som værst.

Det ligger åpne svenske turisthytter, hele veien fra Ritsem til Sulis, men vi benyttet oss aldri av dem. Det er mer fornuftig å ligge i telt, ettersom vi da bestemmer selv hvor langt vi skal gå hver dag.

Vi brukte fire dager på å nå Sorjushytta. Derifra er det bare 15 km igjen til Suiltjelma, dog 500 høydemeter opp. Ettersom Sulitjelma ligger på ca 136 moh, sier det seg selv at det er mye nedover også.

Fra Sorjus til Sulitjelma var ikke en lett affære. Vi psyket oss begge opp dagen før, og var klar for at den siste dagen på denne etappen, var desidert den tyngste. Det var så innmari bratt til tider at skia måtte av og vi måtte gå i sikksakk oppover. Etter 6 timer var slitet over og den morsomme delen begynte. Nedkjøringa. Alt var fryden og gammen til vi kunne se Sulitjelma. Det vi ikke kunne se, vell og merke. Var snø. Da stod vi der med henda i lomma, uten snø.

Vi tok kontakt med Sulitjelma Turistsenter som var meget behjelpelige. Bjørn Thomas la ut en post på Sulitjelma sin facebookside, og etter en kort stund tok Tore kontakt og hjalp oss med å få alt utstyret opp til Daja turistsenter og camping. Takk for det.

Her på Daja møtte vi Anders Hansen, og vi fikk servert finnbiff, med dessert, gjett om det smakte! Vi har også vært så heldige å få omvisning i fjellet her, på et litt raskere framkomstmiddel enn det vi vanligvis er vandt med. Vi har hatt to utrolige spennende dager her på Daja, med et godt avbrekk fra ski-livet.

XC Sport har sendt oss ny pulk, ettersom pulken min hadde rimelig mange hull under. En stor takk til Sjur for god service. Skiene fra Åsnes hadde også kommet. Maiken har fått kliss nye sko, så nå blir det spennende om det blir noen gnagsår eller ei.

Vi har været på vår side framover. I motsetning til de fleste (antar vi) er vi strålende fornøyd med at det er meldt minusgrader.

Maiken sine føtter har det bra, og tanna mi har slått seg til ro. Jeg vil takke Fauske Tannklinikk for at de sponset tannlegetimen min.

Nå nærmer vi oss midten av Norge, og det gleder vi oss til. Vi krysser fingra for at snøforholdene holder helt til Hattfjeldal som er vårt neste depot.

I morgen tidlig bærer det avsted igjen.

Her var vi så heldige å få fisk av to hyggelige svenske fiskere som vi møtte på Ritsem. Takk til dere!

Nå er vi kommet oss i god behold til Abisko.

Vi var så heldige å få besøk av lillebror, Jahn Henrik på Altevasshytta. Han er straks ferdig som røykdykker i Forsvaret og er stasjonert på Bardufoss. «Like i nærheten» i Nordnorsk måleavstand. Det var virkelig gøy å få et gjennsyn med han. Han hadde tatt med alt fra øl til Taco. Vi slappet av og koste oss maks de dagene han var der. Jeg må innrømme at det var en smule vemodig når han dro, men tiden går fort og plutselig er sommeren her og det er tid for gjensyn.

Dag som var en av tilsynsvaktene på hytta, var også der. Og i anledning hans 72 årsdag inviterte han oss alle på en nydelig reinmiddag med 2 desserter. Det var til og med vin til maten! Det takker vi igjen for.
Etter 1 hviledag og 1 værfast dag på Altevasshytta var det på tide å fortsette ferden mot Abisko.
Det var rimelig tungt å gå fra Altevasshytta til Lappjordhytta. Det var meldt opp mot 10 m/s. Etter 1 km kjentes vinden godt på kroppen. Vi fikk heldigvis vinden inn litt fra siden og ikke rett i mot. Den var til tider så kraftig at vi nesten ble blåst over ende. I ettertid kom det fram at vi begge hadde tenkt tanken på å snu å søke ly for vinden. Etter 800 meter oppover og 700 meter nedover nådde vi Lappjordhytta. Der møtte vi to dansker som hadde gjort et forsøk på å komme seg mot Altevasshytta, men snudde pga mye vind. Ned mot Lappjordhytta var det rimelig bratt nedover og pulken min har virkelig fått testa seg. Ettersom jeg helst skal stå på ski nedover fører dette til «noen» fall her og der. Og det ene pulkdraget måtte dessverre takke for seg. Det knakk med andre ord. Det er ikke første gang jeg opplever dette på tur og med sølvteip og en trestokk er den så god som ny igjen. Maiken velger å ta det litt roligere ned bakkene, noe utstyret takker henne for.

Skiene mine av typen Åsnes – Fritjof Nansen, har en tydelig produksjonsfeil. Alle stålkantene har brudd på 2 steder. Og de faller sakte men sikkert av. Heldigvis stiller Åsnes opp og sender nye ski til Sulithjelma. Snakk om kundeservice!

Å gå fra Lappjordhytta til Abisko med tung pulk vil jeg ikke anbefale noen. Vi har fått mange bekreftelser på at det ikke var noe problem, men vi tviler på at de har gått turen med pulk før. De 2 første km fra Lappjordhytta og ned til Torneträsk brukte vi over 2 timer på. Lappjordhytta ligger omtrent på 500 meter og vi skulle ned på 400 – ett eller annet. Det høres lett ut med andre ord. Det var innmari våt snø, og vært steg sank vi ned slik at snøen rakte oss til hoftene. Og det hjalp lite at det var opp og ned hele veien. Det var bare å glemme å bruke ski. Når du drar en tung pulk og du tråkker rett i gjennom snøen hele veien er det til tider vanskelig å se noe lys i enden av tunnelen. Det var så bratt noen plasser at det ble en treningsøkt bare å få pulken opp bakken, for så se at det gikk rett ned og opp igjen. Da må du bare å smile og le av de udugelige forholdene. Med litt musikk på øret gikk det sakte forover. Det lønner seg og tenke kortsiktig og bare ta en bakke av gangen. Vi hadde hørt at det var cirka 15 km til Abisko, men det var nærmere 2 mil.

Torneträsk er et stort vann som strekker seg mange mil. Vi hadde hørt rykter om overvann, men danskene vi møtte forsikret oss at det ikke var noe problem å krysse. De første km over gikk fint, men når vi nærmet oss halveis var det nesten bare is. Skiene hadde null feste. Vi festet de på pulkene og tok beina fatt. Det føltes som en evighet å gå, og timene gikk. Til slutt kunne vi skimte bygningene i Abisko. De var fortsatt timer unna. Kl 16 ankom vi Abisko turiststasjon rimelig utskjørt.

Håvard som er medlem i Saab klubben hadde vært så snill og sagt seg villig til å kjøre den ene pakken våres fra Narvik og hit. Utrolig hyggelig! I tillegg til dette svippet han oss bort til butikken og tilbake så vi slapp å gå ytterligere 5 km. Han hadde også tatt med seg litt verktøy så vi fikk fikset det ene pulkfeste.

Etter nedturen i Kilpis, hvor vi ikke fikk depotene våres, visste vi nå med sikkerhet at den ene pakken hadde ankommet Coopen her. Men hva tror du skjer her? De vil ikke gi ut pakken! I tillegg til identifikasjon til mottaker (som forsåvidt er vanlig) forlangte de passet til senderen av pakken også. Hørt noe så rart? Pakken var tydelig addressert til Maiken. Ettersom Maiken ikke har med pass, har Mona og Paal jobbet i herdig med å ta kopi av passet til Maiken. Og for å være på den sikre siden har de gjort slik at jeg også kan ta ut pakken. En stor takk til dem for at de setter himmel og jord i bevegelse for at ting skal gå bra.
Det var ubeskrivelig leit og ikke få tak i pakken, når den bare står noen meter unna oss. I dag møtte vi heldigvis noen andre ansatte, og de ga oss pakken uten å blunke.

Helsen er nesten helt på topp. Maiken har fortsatt gnagsår, men ikke av det værste laget. Hun har også blitt forkjølet, har en mild feber. Men hun er klar for å gå i morgen. Jeg har en visdomstann som har begynt å krangle. Det er ikke akkurat noen tannlege i nærheten på en stund, så jeg ser meg nødt til å svelge smertestillende når det blir for gæli.

Neste etappe starter på den svenske Kungsleden. Vi følger den en god stund og skrår innover mot Norge. Regner med å bruke alt fra 10 til 14 dager herifra til Sulithjelma. Vi krysser fingra for minusgrader dagene fremover. Det er skikkelig trått føre og null feste nå som det er blitt så «varmt». Vi gleder oss virkelig til å begynne i morgen. Nå skal vi endelig bevege oss nesten rett sørover hele veien. I den siste måneden har vi jo trossalt nesten gått mest vestover og til og med rett nord til tider.

Nå spiser vi oss stappmette og knasker godis mens vi kan. Ha en god helg på forskudd til alle som følger oss!

Det er med et vemodig hjerte vi nå forlater fantastiske Kautokeino. Vi har vært så heldige å få være med reinsdyrsamene og fått et godt innblikk i deres hverdag. Og det må vi si, de har et virkelig spennende liv. Med en god dose selvironi og mye humor tar de dagen fatt. Alle er imøtekommende og veldig gjestfrie.

I to dager har vi jobbet med reingjerdet (som det kalles) og vært med på å skille ut hvilke reinsdyr som skal til slaktern. Det er en tung og spennende prosess. Vi har smakt en god del reinsdyrskjøtt og sitti noen mil på snøscooter.

Vi fikk opplæring av Ellen Anne og Nils Peder når det gjelder å fange reinsdyr. Vi skjønte fort at her er det «learning by doing» som gjelder. Det er særdeles interessant hvordan de klarer å gjennkjenne reinsdyra sine. Se for dere en flokk av reinsdyr i konstant bevegelse, og det er små forskjeller på ørene som skiller hvem som eier hvem. For oss var det umulig å se forskjell i starten. Og det er det fortsatt.

Vi har bodd hos Ole Johan Gaup de siste dagene, en stor takk for god mat og husly. Snakk om gjestfrihet! Det var veldig snilt å kjøre pulkene våre ut til gjerdet i dag. Gamma vi ligger i var til og med varm når vi kom! Snakk om service.

Peer Gaup har gitt oss gode råd når det gjelder løypevalg fremover mot Kilpisjarvi. Og vi lover og ikke gå midt på vann.

Vi har hørt masse spennende om livet som reinsdriftsame. Vi kommer aldri til å glemme når Per Jonas sa alvorlig i skikkelig samestil; «naturen gir og naturen tar»

Takk for oss. Vi håper vi ser dere alle igjen. For er det noe vi har lyst til, så er det å komme hit igjen å hjelpe til.

I morgen skal vi krysse grensa over til Finland. Da tar vi farvell med scootersporet for en liten stund, før vi treffer det igjen på finsk side. Med rekordmye snø her i år regner vi med det blir et aldri så lite blodslit.

Nå er det over 3 uker siden jeg dusja sist, halla damer! Det høres nok ekstremt ekkelt ut for deg som leser dette. Du har jo sikkert tilgang til dusj når du måtte ønske. For ikke å snakke om varme omgivelser. For oss er dette fettlaget nødvendig for å holde varmen. 

Vi har nå vært på tur i 18 dager. Og rekorder setter vi begge hver dag. Vår lengste tur før dette var på 10 dager. Vi har med andre ord en grunn til å feire hver dag, jippi!

Å gå på oppstikka snøscooterløype er helt klart en fordel for oss. Men det føles som en evighet. Du går og går, og veien tar aldri slutt. Er du riktig høyt oppe, kan du til tider se flere mil framover. Og når du i tillegg skimter snøscooterløypa i det fjerne, er det bare å være glad for at du slipper å traske i løssnø. Du lærer deg fort å tenke kortsiktig på en tur som dette.
De to første dagene etter Skaidi fulgte vi snøscooterløyper. Vi klarte å legge 36 km bak oss. Så var det å komme seg på riktig side av Stabburselva, i riktig så mye løssnø. Det var så tett med bjørkeskog til tider at vi begge var redd for at øksa måtte frem. Men som vanlig fant vi en vei.
Å klage på været kan vi ikke. Vi gikk i solskinnsvær helt til Bojobeaskihytta. Det er rart hvor mye været påvirker deg på tur. Når det er sol blir alt så greit, selvom det er rundt 11 minus. Verden smiler til deg og alt slitet blir glemt.
I enden av det ene Stabbursvannet traff vi på en trivelig kar som ba oss inn på kaffe i hytta si. Minken hytta. Vi fikk høre spennende historier om distriktet. Det var særdeles spennende å høre på alle «Norge på langsere» han hadde møtt, og som hadde vært innom hytta hans.

Noe som er både rart og nytt for oss er alle Gompiene her. Midt i den fjerne villmark treffer vi støtt på campingvogner og alltid flere ved siden av hverandre. Det er nemlig lov å ta med seg campingvogna og sette den der du selv synes det er fint. Dette er selvfølgelig ikke hytteeierne fornøyd med. Gompiene fraktes inn med snøscooter.

Det er lov for alle å kjøre på snøscooterløyper. Og de første dagene føltes det som vi var på en fylkesvei. Det virker som det er like vanlig å ha snøscooter som det er å ha båt på vannet i Tønsberg. Om ikke vanligere.

Etter planen ankom vi Bojobeaskihytta akkurat i tide. Det begynte å blåse opp i går og vi tok en hviledag i Bojobeaskihytta, i le for uværet. I dag hadde vi en kort etappe til Joatkajarvi fjellstue. Det blåste som bare det og sikten var rimelig dårlig. Men vi traff på ny på snøscooterløypa og da var det bare å følge den til fjellstua.

Når vi går, går vi som regel i to timer før vi tar en kort pause. Den består av å hive i oss mest mulig loganbrød (takk til mormor Solveig som er så snill og baker til oss) eller nøtter og litt vann. På kortest mulig tid. Så bærer det videre. Vi går altså nesten hele dagen uten ordentlig pauser. Vi regner med det blir lengre pauser når det blir varmere i været.

Nå sitter vi i fjellstua og koser oss. Det er en rar følelse når du kjenner at føttene endelig blir skikkelig varme. Dette er med andre ord luksus for oss. I morgen drar vi videre mot Mazi.

Jeg husker jeg satt inne på lesesalen på UiA. Jeg så støtt ut vinduet og drømte meg ut. Ut i naturen, ut på skikkelig lange turer. Jeg funderte på om jeg ville lengte tilbake til lesesalen. Til varmen, til kaffen som var tilgjengelig når jeg måtte ønske. Men etter 18 dager på tur kan jeg trygt si; «det gjør jeg ikke».

Det er spennende å gå i uvær.
Særlig når sikten er dårlig, slalombrillene dugger. En blanding av vind og snø pisker deg i trynet. Du kikker ned på kartmappa i ny og ne for å forsikre deg selv at du er der du er. Og blir like forundret hver gang over hvor lite du har beveget deg framover.

Men når du morgen etter morgen våkner til masse vind, og alltid motvind. Mister dette litt av sin sjarm. Hver gang du legger deg krysser du fingra for at vinden snur, og hver gang du våkner mister du mer og mer troen på at det noen gang kommer til å skje.

Døgnrytmen har satt seg skikkelig i kroppen, klokka ringer 06:00. Og på en bra dag er vi i gang å gå før kl 08:00. Vi trasker til det nærmer seg solnedgang. Vi snakket endel om faste arbeidsoppgaver før turen, men aldri noe spesifikt. Men jaggu har det blitt vaner på kort tid. Maiken graver kjøkkengrop, mens jeg graver ned teltet og evt en vindmur. Maiken gjør alltid soveplassen helt klar, mens jeg er sjefen på «kjøkkenet».

Kveldene i teltet går altfor fort. Det er ubeskrivelig deilig å krype inn i påsan etter dagens marsj. Vi pleier å høre på radiopodcaster. Radioresepsjonen er en soleklar favoritt (synes nå jeg), som skaper en lattermild stemning i teltet. Det blir litt mer stille når vi hører på Juntafil, hehe. Andre kvelder er vinden og stillheten mer en god nok underholdning.

Å ligge i påsan og stupe dypt inn i Helge Ingstad sin bok Pelsjeger, er alltid noe man ser fram til. Det er en spesiell følelse, det å lese om hans eventyr, mens du selv er ute på dine egne. Endelig! Nå drømmer jeg ikke om å dra på egne eventyr, nå gjør jeg det.

Det var først på syvende dag vi fikk skikkelig sol, men motvinden kom som vanlig utover dagen. Vi klarte å nå fram til en åpen, dog privat reinsdyrshytte ved navn: «Stohpojohka». Og etter syv dager på farta, og nettene i telt slo vi til med en hviledag. Det var ikke stort med ved i hytta, men vi fikk litt lunk i hytta og klarte å tørke det meste. Det ble litt mer problematisk en vi hadde regnet med. For utpå kvelden den åttende dagen, begynte det å dryppe vann fra taket i hytta. Ja du hørte riktig. Vi farta rundt og prøvde å redde alt som endelig hadde blitt tørt. Hviledag du liksom.
Det skulle selvfølgelig begynne å dryppe vann over sengeplassene våres, og Maiken heldigere enn meg kunne likevel kose seg på en madrass.

Vi har ikke funnet noen adekvat løsning på å holde skiskoa unna hundreprosent tæle i løpet av natta. Det er alltid like gøyalt og stappe føttene ned i et par minifrysebokser hver morgen, haha.

Når det gjelder GPS og navigering med kart, er det kart som gjelder. Med andre ord vi har ikke så mye valg. Vi byttet GPS rett før vi dro og glemte å sjekke om det var kart så langt nord. Det var det selvfølgelig ikke. Det gjør egentlig ingen ting, men det er en ekstra sikkerhet som vi gjerne skulle hatt når sikten er veldig dårlig og det bare er uvær.

Bekymringene på tur er ikke mange. Det er dog noen som stikker litt dypt. Vi har i starten bare hatt en viss mengde med sol-lys. Når du da kommer til steder det ser ut som det går ann å fare ned, og du må nedover. Blir du rimelig frustrert når det ser ut som det går på kartet. Men er fakta umulig i virkeligheten. Da hender det vi må rusle rundt omkring og lete etter andre veier ned. Da er timene virkelig skjøre, og du biter deg hardt i leppa og må svelge noen kameler. Sånn er turlivet, med få bekymringer. Som likevel virker digre i øyeblikket. Vi anser oss selv som særdeles heldige som bare kan være ute hver dag og gjøre det vi vil.

Ellers blir det noen ganger litt klomsing på tur. Jeg hadde akkurat kokt vann, stressa med å finne fram termosen. Det er ikke alltid så lett å treffe oppi termosen i det du heller, når all dampen fra vannet går rett opp i trynet ditt. I det jeg begynner å helle, faller hodelykta mi rett ned i det kokende vannet. Jeg prøvde febrilsk å plukke den opp med handa, men det var bare å glemme. Jeg fomla rundt etter noe å bruke til å få den opp, mens lyset i bunn av kjelen begynner å blinke smått, og blir svakere og svakere.
Dermed kan jeg kan på det sterkeste anbefale billige hodelykter fra biltema/clasholson.

Vi gikk på som bare det i går og var bare 8 km unna Skaidi. Når vi kom ned fra fjellet var det over en meter med løssnø! Som vanlig har vi litt flaks og traff på et snøscooterspor og kunne følge det helt til Skaidi. All ære til Maiken som sleit seg igjennom hele dagen med sterke gnagsårsmerter.

Nå sitter vi på Skaidi Fjellhotell og fikser bein og andre skavanker, mens vi spiser oss opp mens vi kan. Tusen takk til Skaidi Fjellhotell som lar oss overnatte her selvom det egentlig er stengt. Det blir noen velfjortente øl i kveld.
Nå gjelder det å hvile kroppen, mens vi venter på depotene som kommer i posten. Teltet må også fikses, det har fått litt juling i stormens hete.

I natt skal jeg drømme om Finnmarksvidda.

---

Hei igjen!

I morgen tidlig, altfor tidlig, tar jeg flyet opp til Maiken. De siste dagene har jeg ordnet alt småtteri som jeg ville gjøre ferdig her hjemme, blant annet å isolere vannflaska og fikse underlag til primusen (ikke helt ferdig med det, ehe).

Det er veldig enkelt å lage en egen «termos», du trenger bare et gammelt sitteunderlag, noe bobleplast og masse sølvteip.

Det ferdige resultatet.

Som du ser har jeg også bobleplast i bunnen av flaska.

Ellers okkuperte jeg stua noen dager under pakkinga (da var mor veldig fornøyd), og dette bilde er tatt rett før det gikk i pulken.

Pulken er absolutt fullstappa, og ganske tung. Uten en eneste matbit i… Men frykt ikke, både sommer og vinterutrustning er pakket med (pluss mye forbruksutstyr til de forskjellige depotene) ettersom vi planlegger å bytte fra pulk til sekk når vi ankommer Stjørdalen på våren engang.

 

Nå er det bare å roe nervene og si til seg selv at det er nesten 2 uker igjen til eventyret starter, for akkurat nå føles det ut som jeg skal dra i morgen. I kveld skal jeg si farvel til familie og prøve å unngå enda en søvnløs natt, det har nemlig blitt utallig søvnløse netter det siste året med villmarken, turen og forskjellige problemstillinger i tankene.

 

Heihei bloggen!

Da er endelig solcellepanelet i boks, og det testes daglig. Vi har valgt å bruke Goal Zero Nomad 20 watts.

Det er stort, men ikke for stort. Her tester jeg det i 17 kuldegrader, det lader som bare det, selv om det er overskyet. Eneste problemet jeg har er at mobilen ikke vil ta imot strøm når det er 15 kuldegrader eller kaldere (Samsung Galaxy Xcover 3). Det løser jeg ved å bruke en lang usb kabel, slik at alt som skal lades er i nærheten av en varmekilde (for eksempel kroppen eller langs ryggen i sekken)

Det er stor plass til batteribanker og ledninger i en lomme bak, det er også kjekke kroker man kan bruke til å henge det opp. Jeg tester nå Deltaco PB-1051, som har vist seg veldig god når det gjelder å kunne lade mye og lenge, men den tar dessverre veldig lang tid å lade opp. Skal også teste ut TP-Link TL-PB100400, den har mer ampere inn og tar derfor kortere tid å lade opp, det er en stor fordel når det er under 6 timer med sol når turen starter. Link til dinside sin test av nødladere: http://www.dinside.no/933239/test-av-nodladere 

Som du ser blir det en god del testing her hjemme.

Det neste på agendaen nå er å få primusen helt feltklar, det innebærer å feste den i en brannsikker plate, slik at den står god på underlaget, noe som er særdeles viktig når alt underlaget du har er snø AKA frossent vann. Må også innrette primusen slik at det meste av varmen den produserer går i riktig retning.